Inni Feragsfjellom

Førre syndagsturen til Bjørn R og meg foregikk i Feragsfjella. Her er mye å sjå! Feragsfjella er jo som en sveitserost; gjennomhøla av drøssevis med gruvganger alle steder. En finner små og store skjerp og gruver overalt. Dette er kromgruver. Driftsperioden er frå ca 1830 til 2. verdenskrig. Når en går uten kjentmann, må en være rimelig sikker på å gå glipp av ganske mye, for en rekker umulig over alt. Vi fant ut at det her er nok å ta av for et par visitasjonsturer til.

Fjellet er nesten fritt for vegetasjon. Så lite høgde over havet som fjella her har, skulle en forvente mer skog. Men ikke så. Snaue berget , samt næringsfattig grus og småsten dekker oftest grunnen der en farer fram. Fjellet er ruklet og furet, med bratte knauser overalt. Stiene og veiene går i kroker. Her tar det tid å bli kjent… Det fins ikke bilveier her; bare gamle kjerrveier, og gangstier.

Gruvene vi besøkte har fått et svart punkt. Statkart har vært litt slumset med plasseringene av gruvtegna. Det er altså mine tegn som stemmer! De brune firkantene er tomter etter hus.

Vi starta i Feragen, for innover frå den gamle hyttplassen og etter Kromgruvveien. Slegghaugene er avmerka på kartet. I bakken opp frå Storbekken er nå veien fullstendig gravd bort, og vi må gi augustflommen skylda. Her har vatnet tatt med seg mye masse. Og dette er en gruvvei frå tidlig attenhundretal, som har fått stå slik den står helt til nå. Det er ganske rart å sjå hvor stor skade denne sesongen har gjort. Klarer feragsingene å rette oppatt denne? Det er jo en del kompetente maskinkjørere i Feragen. Og vi vet at de allerede har planer for hvordan de skal gjøre det!

Vi fulgte ikke den veien så langt, men tok av en gruv-vei rett fram der «hovedveien» svinger til venstre, like forbi et par loker. Og denne veien fulgte vi oppover mens det steg og steg. Gruvhøla oppi høgden her måtte være vanskelige å komme til, det ville være nesten umulig å ferdes i denne veien med et kjerr-lass. Men fenomenal utsikt oppmed de øverste gruvene!

Vi skrådde tvers over høgda her, for å komme ned til Lek-gruva (Kommer av handelshuset «Leigh», som uttales «Lek») og Røtjønngruva på vestsida. Disse ligger tett sammen. Lekgruva mest interessant, for den er ikke særlig røvd av moderne maskiner. Stullen og veltene står intakt her.

Vestover frå veltene her ser vi Røkjønnan og Gjetsjøen på rekke, en flott utsikt. Det så langt og lenger enn langt ut; men her sprang altså Barbro og jeg, forbi og rundt disse vatna, og til Fjølburøsta. Av og til imponeres jeg av meg sjøl, faktisk. (Og Barbro, sjølsagt!)

Nede ved Røtjønngruva har det vært omfattende virkssomhet. Her er ganske store velter, sjøl om det tydeligvis er tatt en del av dem. (Til vedlikehold av veien?) Her har vært flere hus: tre bygd av sten. Disse er nok de eldste restene her. Og i tillegg finner vi murene etter flere nyere og større bygninger, uten at vi kan si så sikkert hva de er brukt til. Noen av disse har stått helt til de siste ti-åra.

Av stenhusa kan vi ganske sikkert si at den ene er bergstuggu for gruvfolket, og den andre er smia. Et lite stenhus står litt for seg sjøl på en sten-nabbe. Tør vi tippe på at dette er kruthuset? På Mugg står et som ligner, både når det gjelder plassering og størrelse.

Ved alle gruvene fant vi ganske mye smått soldgods. Ved dette soldgodset var det alltid ei tønne, og ofte et fint sold. Åssen de drev på når de sorterte ut krommalmen her, fikk vi ikke helt oversikt over. Nedafor observasjonen ved Skalgruva:

Så vart det tid til en svipptur bortom Røtjønnrøsta.  Ut til Røsta går en nokså liten sti. Røsta er eneste setervollen her inne, og temmelig veilaus. Det var vel Langen som en gang i tida setra her inne. Fins det egentlig mer veilaus bebyggelse i Røros kommune? Vollen her er mye brukt og husa pent satt i stand, en liten perle. En ser husa på vollen fra Kromgruvrenn-traseen vinters dag.

På tur framatt ble noen av de gruvene som har fått namn på Brekken-kartet visitert. Ved Svinet kan en inspisere to fine fundament for hestvandringer. Men skakta er fylt igjen. Ved Skalgruva er også mye røvd. Skakta er også gjenfylt her. Det er  tatt en del masse av veltene. Øverst står igjen en viktig liten sak: Ei dampmaskine av fabrikat: «Atlas, Stockholm». Denne skal være fra krigens dagen, da tyske myndigheter initierte drift. Men det ble sabotert av gruvfolket. Maskina her kom ble sannsynligvis aldri satt i drift.

Til slutt et kulturminne av en helt annen alder: Slegghaugene etter smelthytta i Feragen, 1661-1692. Smelthytta er opphavet til bebyggelsen her. En gang i tida var her et smelthyttmiljø. Av hytta står nå bare litt av muren igjen. Men slegghaugene står merkelig intakte. Og de er formidabelt store, tatt i betraktning den korte driftsperioden. Den tid smelthytta gikk, må det virkelig ha vært liv og leven i Feragen, helt til skogene rundt hytta var brent opp til køl, og malmen måtte smeltes andre steder. (Det vil si at om en finner kølmiler ved Feragen, er de ganske sikkert frå den perioden hytta var i drift.) Merk at det ikke fins ei eneste kåppårgruve i Feragen. All malmen som ble smelta her, ble frakta frå Storwartz vinters tid. Det var bedre logistikk å kjøre malmen hit, enn å kjøre kølet til Storwartz.