I potetlandet

Jeg står og snur jorda i potetlandet. Det er et monotont og stillferdig arbeid med spaden, og tar lang tid. Det lukter groe, og rundt meg synger fugler i trærne. Jeg kikker etter blåstrupen som noen år er på visitt. Ryten, bjørkfinken , høres hele tida. Og jeg tenker at dette er samme arbeid som besteforeldrene mine kunne ha gjort. Og deres besteforeldre igjen. Bevegelsene mine ville bli gjenkjent. Snart skal potetene i jorda.

Som barn var jeg svært mye med foreldra til mor mi, altså mine besteforeldre. Jeg kalte dem Mor og Far. Det føles nesten som om jeg voks opp med dem. Jeg var med dem hver sommer, der sørpå Trøa, så snart jeg fikk muligheten til det. Dette hadde vært en husmannsplass, slett ikke stor. Her hadde Far og Mor noen mål jord som fødde en håndfull sauer, og de hadde høner, og noen ganger en gris. Slik vaks jeg meg inn i et enkelt, men optimistisk etterkrigshjem på landsbygda i Norge. Med innlagt vatn (, men utedo!) og elektrisk komfyr og kjøleskap. Og et telefonapparat på veggen. For meg var dette verken enkelt eller lite. Verden var her uendelig og vakker. Først i voksen alder ble jeg klar over hvor lita stua deres var, da en sambygding av Mor og Far snakka om dem, og huska dem. Han fortalte at han kjente dem, og hadde vært inne hos dem «i ei bittelita stu’u». Far som arbeidde «på veien», som veivokter. Mor som gjorde det meste heime, som batt for Husfliden og vaska arbeidsbrakka.To mennesker som stemte Arbeiderpartiet og så at tidene ble bedre, men som ikke gav opp dette enkle landbruket før helsa gjorde det umulig.

Jeg spar potetåkeren. Jeg vet ikke om Far gjorde det likedan som meg, men han kunne godt ha gjort det slik. Eller kanskje ringte han til en arbeidskamerat som hadde traktor, og fikk snudd jorda på den måten? Det lukter godt av mold om våren. Meitemarken velter fram i spadetaket. Jorda skal bli luftig når den snus. Så kviler jeg på steingarden rundt åkeren, den jeg sjøl har murt. Far hadde ikke noen steingard, tenker jeg på: Det var så lite stein på hans jord. Han hadde en allminnelig trådgard, som ble retta tidlig på sommeren, før slåttonna. Snart skal jeg dra opp rendene  i åkeren, med en potet-ard med et rett skjær, uten veltefjøl. Vi må være to på den, en som trekker, og en som styrer. Den andre kunne være dattra mi eller sønnen min. Far og Mor trur jeg grov opp potet-rendene med et grev. I alle fall kan jeg ikke huske å ha sett noen potet-ard på Trøa. Til slutt hekter jeg jord over potetene, med grev eller jarnrive. Deretter er det bare å vente til potetkålen stikker opp av jorda. Så skal det hyppes, og kanskje lukes et par ganger, for i min åker er velsigna mye vass-arve. Og om hausten: ta opp små nypoteter, nesten så vakre som et barns tær. (Som barn, når vi fikk hull i sokken og ei tå stakk fram, kalte vi dette «nypoteter».) De koker bare på et øyeblikk, og har tynt, tynt skall og er fulle av smak, og kan spises som de er, med salt smør.

På Trøa ble jeg sakte og nennsomt lært inn forfedrenes langsomme og iherdige arbeid, slik som kunsten å sette opp ei hesje, fylle den med angende gras, og til slutt kjøre det tørre høyet inn på høylemmen, berget for vintersesongen, mat for fem sauer som nappa i seg det knasende foret gjennom en kald vinter.

Slik gikk det for seg: Far kjørte en morgen ut hesjestaur og ståltråd-vinner på ei handvogn med to riksende jernskodde vognhjul. Stauren hadde vi tatt fra den faste lagringsplassen;  lent innåt den store heggen bakom lembrua, med den tjukke staurenden opp. Dette var gammel konnstaur, som min oldefar hadde skaffa tilveie en gang for lenge siden, og den var så lang at den kunne kvesses opp i enden flere ganger. Far hadde ei eiga lita historie om denne stauren:

For far hans hadde altså en vinter fått tak i denne brukte konnstauren nedi bygda en plass. Nå måtte han få stauren opp bakkene og heim. Men han fikk ikke låne hest. Slik var det for småkårsfolk. En måtte be seg fram. Og fikk en tak i noe, var det å holde på det. Dermed ble det til at han sjøl dro all konnstauren på kjelke i mange vendinger, opp Kleva og gamle Vagnildveien, de tunge bakkene til Trøa.

Far og jeg gikk ut på jordet der graset var slått kvelden før, og lette opp staurhøla etter hesjene fra fjoråret, som far vida litt ut med spettet. Først noen år seinere fikk jeg lov til å bruke spettet sjøl. Men jeg kunne sette stauren på plass i hølet, som Far så stappa nedi med med tyngde og kraft, så det sopp i jorda, en god lyd, og Far var fornøyd. Han trødde jord innåt stauren med hælen, og stauren stod. Så var den på plass. Dette fikk også jeg lov til å gjøre etterhvert. Til slutt kom  et år da bare jeg gjorde dette. Jeg ble satt til å stå og passe trådvinna, mens Far dro ut ståltråden,  gikk sakte bortover med trådbukta i hendene. Med hansker, for ikke å skjære seg i ståltråd-skjøtene, som det jo ble en del av. Trådvinna gikk rundt og rundt i stor fart, for den stod på en kloss smurt med grønsåpe, og jeg stod der og passa på at trådskjøtene ikke kjørte seg fast i hverandre. Da rykka Far, og jeg måtte prøve å løsne.

To endepåler ble slått hardt ned i hver ende av hesja. Far festa tråden på hesjestauren. Ei høgde i gangen. Til slutt tråder i fire høgder, og to støstaurer for hver sjette staur. Å løfte trådbukta over toppen på stauren var en liten og enkel kunst, likeså å stramme strengen godt. Da jeg var 13-14 år fikk jeg sette på tråden, og følte meg nesten voksen. Nå stolte Far på at jeg visste hva som skulle gjøres, og var sterk nok. Nå gjaldt det å få kunnskapen ut i hendene. Til slutt var også dette bare mitt arbeid, for far ble gammel, og svakere. Det ble mitt ansvar.

Hesja skulle fylles med gras. Kanskje hadde Far fått låne hesten og slepriva nedpå Åsa, og da hadde han arbeidet med å få graset innåt hesja. Seinere ble det kjøpt inn en 50-talls Ferguson, og jeg var så gammel at jeg fikk prøve meg som sjåfør. Det ble min oppgave etter hvert. Mor hesja alltid, helst uten å bruke høygaffel, og med ønske om at det ikke skulle være brennesle i graset. Det lukta godt ute på jordet. Tråd for tråd ble hesja fylt opp og gjordt ferdig. Det ble raka nøye rundt, for det skulle ikke ligge igjen gras. Mor gikk inn og ordna til mat som vi kunne ete ute på jordet. Og tok med hembrygga ingefærøl å bli utørst på. Så låg vi i slått gras, og åt og drakk.

Hvor lenge graset måtte tørke var så ymse. Det kunne komme regn i hesjene mange ganger. Far tok seg turer utåt dem, og tok handa inni for å kjenne om de var tørre. Noen ganger var hesjene så tørre at det rauk av dem når Far kjente.

Og så kom den store dagen, da alt var travelhet og engstelse for store haugskyer og ettermiddagsregn. Handvogna, som nå var høyvogn, ble lesst fra hesjene. Far batt over høylasset med rep og høytong, med en knute som satt, men som var lett å løsne. Jeg så sjelden far springe, men nå gjorde han det: Han løp mellom skjekene på handvogna, og jeg og Mor skubba på bak, der vi tok svingen oppe ved lemkloppa, og fikk nok fart til å komme opp den, slik at vi kunne stoppe inne på lemgolvet. Der var det varmt, og det drev høystøv. Til slutt var alt høyet berga, og sauene skulle få knurpe det i seg gjennom den lange, kalde vinteren.

Nå finns ikke hesjene lenger. Ikke Mor og Far. Knapt huset de bodde i.

Jeg spar potetlandet og minnes disse årlige ritualene. Jeg syns ofte at jeg mangler slikt arbeid. Dette er arbeid gjort helt uten tanke på økonomisk vinst, ikke gjort for noe marked som en prøver å nå. Det er kanskje til og med unødvendig arbeid, mener mange, og bortheft fra tid som kunne gått med til rekreasjon. Jeg ser det ikke slik. Jeg kjenner at jeg gjør dette arbeidet i solidaritet med mitt besjedne opphav; slitere som ikke levde i overflod, og som visste at dette var viktig. Generasjon etter generasjon, med fedre og mødre som følte intens glede, ved å berge foret for den strenge vinteren, ved å ta opp ei potetavling som til slutt skulle få komme på bordskiva, og mette en familie. Og under måltidet skulle vi vite at dette var våre poteter, frukter av våre henders arbeid, vår kjærlighet til den magre, tørre jorda.

Jeg vet at jeg er av et fattig folk, et folk med arbeidende hender. Vi eide aldri mye. Det ble aldri så mye utav det vi fikk gjort.

Også i år blir  potetlandet spadd opp, potetene satt, og jord hekta over.

 

 

Slit og stræv

Dette ble altså en tur på tjukkasen, helt uten flyt, uten eufori, uten latter, men ikke helt uten sjeldne, underfundige innvendige smil!  Heldigvis var jeg alene på turen, og slapp å overbevise noen andre om at dette måtte absolutt gjennomføres. Noen ganger er det best å bare arbeide med å overbevise seg sjøl, og til og med det kan være nokså vanskelig. Ingen gode bilder ble tatt, for været var grått, det får holde med et toppbilde frå Orvbergsfjellet.2599ed10-f91c-4b6c-ad9a-a8b35fcde0aa

Terje K og jeg var oppe på Kongens i går, og gikk på fjellskiene til Mugghølskampen. Da var det flott skårrå! Bare litt synd med den vinden, som pep og ylte.

Så jeg måtte i dag prøve om det gikk an på tjukk-sykkelen, frå Kongens, og egentlig hvorsomhelst. Jeg kom meg på sykkelen i 10-tida. Og oppdaga jo ganske fort at det ikke hadde vært skikkelig natt-spek. Ingen skikkelig skare. Hjula grov seg litt nedi, men merkelig nok ikke særlig djupt, og jeg la dermed i veg.

Orvbergsfjellet gikk jo på et vis. Trur ikke det var mer enn et fornedsett  opp bakkene der, og det er jo bra. Men det var tungt, og gikk pinlig sakte. Nedbør i lufta. Helt vindstilt, riktig godt. God sikt egentlig, men auvêr, som rørosingen sier, ingen skygger i snøen, og nesten umulig å sjå konturene. Nedatt frå toppen ble det å sykle meget sakte, for ikke å kjøre seg utfor noen skavl. Jeg strauk nordover, og planen var å finne ei hundsrenne som går midt etter Stor-Fjellsjøen.

Jo lenger ned frå toppen jeg kom, jo lengre nedi sakk bakhjulet. Litt slit er ok. Nesten ingen berre rabber å sjå. Et par ryper flaug kaklende opp i fjellbandet. Ellers intet levende liv i fjellet. Utover Stor-Fjellsjøen  ble det bare så vidt et sig framover, men det var da bevegelse.  Og stor ble skuffelsen da jeg oppdaga at hundrenna etter sjøen var nesten usynlig, nesten helt borte. Likevel var det litt bedre hold i den, og jeg valgte den renna, mot nausta til vardvollingan aust i sjøen. Ofte kom jeg på sida av sporet.

Utafor sjøen ble det svært dårlig hold. Renna delte seg nedafor Ålbyggbakkan, og begge spor var like dårlige. Her ble jeg nesten opprådd. Langt av lei for folk. Hva skulle jeg gjøre? Det gikk jo ikke av å legge seg ned og vente på såmmåren! Jeg slapp ut så mye luft som mulig i bakdekket, for å få mindre marktrykk, og fortsatte. Jeg sykla og skuvde litt, og kom utpå Litj-Fjellsjøen. Der ble det merkelig nok bedre! Men hundsrenna ble helt borte, og jeg gav opp den. Mellom Litj-Fjellsjøen og Orvsjøen gikk det også ganske bra. Jeg måtte sjå etter hele fonner, og unngå flate myrer.

Orvsjøen og tilbake til Kongens gikk greit, for der var det vittelig både hundsrenne og skirenner. Her var mine problemer over.

Her er stava-loggen: https://www.strava.com/activities/3383966621

Oppsummert: Ja, det gikk. Og det var så tungt at det ble en riktig bra treningstur. Mission completed, får en vel si.

En gammel sti, som forsøksvis skal nyåpnes.

Dette er nordom Løkkja – Pliktfogdløkkja i Erlia -, og stien skal være en gammel bersvei, gruv-vei, mellom vollene nørst i Erlia og Storwartz. Den har antakelig vært kjerrvei.

Uten navn (5)

Stien går mellom de to røde kryssa på kartet ovafor, i en nordlig bue.

Her MTBmap: https://mtbmap.no/#15/62.6352/11.4618

Det er en temmelig utydelig sak, stort sett. For her er absolutt ingen ferdsel. Ikke i det hele tatt. Jeg har rydda litt i deler av traseen, og kategorisert etter det. Med mer rydding, merking og bruk blir det seende helt annerledes ut. Kanskje dette til og med  blir en god sti?

For det kan bli bra! Stien er på ca tre km, og har et nett fall på 170 meter, omlag. Så en må trø innimellom på nedover-tur her.

Øverste del er merka opp med sten-varder. (Et slit å finne sten her!) Avkjøringa frå bersveien over Kvitstenshøgda er en slik varde. Stien er usynlig i starten, men terrenget er godt. Du ser frå varde til varde.

20190921_174138

Etterhvert kommer en inn i et fenomenalt bjørkterreng, med grasbotn. Terrenget ligner mye på Det aller helligste inn til Ormgrashøgda. Men uten stislitasje. Se bilder under.

20190915_151904

20190920_161947

Denne stien ender ved Hesjedalsvollen, i Erliveien. Hesjedalsvollen er vollen ovafor bommen i nord, og Erliveien er nylig omlagt her, med djupe grusgrøfter.

I denne djupsnøvinter som aldri ser ut til å slutte drømmer jeg om slike stier. Jeg rakk ikke rydde den ferdig. Jeg rakk ikke sykle den i 2019. Men tider kommer. Og det skal nok bli en innvitt til felles-sykling en gang!

En hommage til Ivar Skjevdal, og ei fortelling om innspillinga av Eli Sjursdotter

Ivar Skjevdal er død og ikke mer her. Født i 1920 ble han 99 år.

c16b9cd5-a61b-49eb-913c-72a0d62a0ff3

Du og du, så mange historier jeg har fra ham! Han var en riktig god forteller. Det var de lange fortellingene som lå for ham, nesten som en av de gamle russiske romanforfatterne, og du måtte ha god tid for å høre på. De korte punchliner låg ikke for ham.

Som klangbotn for historiene låg hans egen klassereise, frå fattigslig arbeiderklassefamilie som slet seg gjennom millomkrigstida, så gjennom hardt tilkjempa utdanning, og lærargjerning, til han avslutta yrkesgjerninga som rektor på Røros videregående.

I denne klassereisa ligger historia om han som mista fattigunderstøttelsen fordi noen såg at han hadde penger til å gå på kino!. Om hvor vanskelig og omfattende det er å spleise ei bæreline på taubanen, når den har røket. Om da han gikk og svalt i Gøteborg, og ikke visste si arme råd, og alle dører såg ut til å lukke seg. Men og om den viktige politiske kampen i etterkrigstida, da et samfunn i velferd ble bygd, og den velferden skulle tilhøre alle. Og om bøker, om bøker, om bøker! Andre har fortalt om omvisning i huset utpå Stormoen, da de skulle bli vist Biblioteket. «Og vi gikk gjennom rom etter rom fulle av bøker, gjennom bibliotek etter bibliotek, til vi kom til Biblioteket.» Ivar var en bokens mann.

En av de lange samtalene jeg hadde med Ivar handla om innspellinga av filmen Eli Sjursdotter i 1938.

I 1938 vart «Eli Sjursdotter», Johan Falkbergets roman, filmatisert. Romanen frå 1913 har som bakteppe de svenske soldaters tragiske overfart tilbake til Sverige vinteren 1718/19, der så mange som 3000 mann frøs i hel. Dette er den største krigstragedien i Norge noensinne. Og filmen forsetter med historia om en svensk soldat som blir igjen, og finner seg ei norsk jente. Filmen var en nokså påkosta norsk/svensk co-produksjon.

Filmen er å finne på youtube; https://www.youtube.com/watch?v=Zhrcj7WHtv8 Den varer i 68 minutter: Filmene var kortere på den tida.

MV5BMTdjZDJmYzAtYzAwMi00OGVmLThiNWItNTFmYTlmZDkxYWNmXkEyXkFqcGdeQXVyNjcyNjg3NjQ@._V1_

Denne innspillinga skjedde på Røros. Og nedi Ålen. Vinterscenene tok de opp på Røros. Disse er særlig i de første 8 minuttene av filmen. Ivar Skjevdal var med på denne innspillinga som statist, sammen med mange andre rørosinger. Vinter-innspillingene ble tatt opp ved påsketider, fortalte han. Og dette foregikk oppmed Avholdshytta, og etter hvert oppe i Skardet. I Ålen tok en opp sommerscener, og der ble han også med.

I ulike film-omtaler står det oftest at vinterscenene i filmen ble spilt inn i Tydalsfjella frå 1. april 1938. Det stemmer nok ikke. Vinterscenene er frå Skåkåsfjellet, og frå Skardet. I Svensk Filmdatabas står: «När exteriörfilmningen skulle påbörjas (…) utbröt en kraftig snöstorm som på den svenska sidan av Kölen förorsakade flera turistolyckor. Fotografen Hans Scheib, chefsfotograf vid Leni Riefenstahls olympiafilm (1938, forf. anm.), behövde knappast alls använda de medförda flygplansmotorerna som skulle simulera storm. Tågandet genom snön filmades i stället i en högst autentisk orkan.” Jeg skulle da mene at denne innspillinga foregikk i Skåkåsfjellet. Med 200 rørosinger stampende i snøkavet..

58895135_2289736731086906_3023496653844774912_n

Her er et knippe Rørosinger i karolineruniformer. Ivar Skjevdal står i bakerste rekke, som nummer to fra høyre Foto: Privat

5 kroner dagen fikk statistene. Og det var slett ikke så lite. På denne tida var det ikke så lett å få seg arbeid for en unggutt.

Klærne som statistene måtte ha på seg var nokså autentiske. Det var med en egen konsulent som hadde med klærne å gjøre, og det var lagt vekt på at de skulle være historisk riktige. Ivar  kunne godt skjønne at svenskene hadde problemer med snøstormen over Kjølen, slik klærne var utforma. De var nokså tilsittende, og slett ikke varme. De brukte fingerhansker, kunne han huske, og ermet på trøya hadde en stor, stiv oppbrett, der snøen samla seg. Like problematiske var støvlene. Riktignok nådde de godt opp på leggen, men de satt ikke innåt. Hatten som ble brukt gjorde det heller ikke spesielt varmt om ørene. Vi skjønner at statistene ikke hadde det så enkelt i denne habitten.

Ei episode som er med i filmen: En liten tambur reiser seg opp frå snøfonna, og finner ingen levende rundt seg. Han går videre alene gjennom snø-evigheten, og slår på tromma si. Så ser vi en nordmann som sikter inn mot tamburen. Han blir han skutt og faller i snøen. Denne tamburen vart spilt av Sturle Tønset. Han var trommeslager i janitsjarorkestret på Røros, og kunne behandle et slikt instrument. Mannen som skaut ned Sturle var «Gammel-Holsten» utpå Stormoa, Georg Holst, i følge Ivar.

Ei scene som de slet veldig med å få til, var ved et lite bål, der forfrosne svenske og finlandssvenske soldater satt rundt, og prøvde å varme seg. Det skulle blåse skikkelig, og se hustrig ut. Og det gjorde det.  På denne scenen var det med mange. Fotograf Scheib måtte ta mange opptak før han til slutt fikk til noe han var fornøyd med. Og gikk bort til rørosingene for å fortelle at nå satt scenen. Da fikk han øye på at en av soldatene ved bålet, Johan Tønset oppå Hauom, hadde på seg solbriller! De passa rimelig dårlig inn i 1718. Og han ble via tolken spurt; «Hadde du på det de solbrillene under opptaket? «Jo,» måtte Johan innrømme. Det hadde han.

Til slutt ble det så opptrødd oppmed Avholdshytta, at filmsettet flytta opp i Skardet. Der er det svært værutsatt, og det var mange av statistene som fraus mye. Det ble ikke enklere å «spille død» her, ligge i snøen, delvis snø ned, mens det ble tatt tagning etter tagning.

RMUB.022247.jpg

Falkberget sjøl som statisk i Eli Sjursdotter. Foto: Erling Johan Schjerven/Rørosmuseet. Tatt fra digitaltmuseum.no

Da filmen hadde svensk premiere hausten 1938, var Ivar i Gøteborg. Han og kameratene fylte en hel benkerad i kinosalen. Men litt skuffet kunne han ikke se seg sjøl blant statistene. Han forsvant i mengden. Men vi får tru de likte badescenen med en naken Sonja Wigert.

I dag er det vel ikke andre gjenlevende fra denne innspillinga. Nå når Ivar er borte er ingen til å fortelle slike historier, eller til å minne oss på at noen klassereiser ikke gjør seg selv, men er hardt tilkjempa. Noen må også fortelle oss at det samfunnet vi lever i trenger solidaritet og omtanke. Og tillit mellom menneskene, slik Ivar viste omtanke, og fikk. Da Ivar Skjevdal var godt opp i 90-åra, skulle han ta toget sørover til Hamar for seg sjøl. Men han lette og lette i romma heime og fant ikke lommeboka si. Likevel ble han ikke opprådd. Han gikk fortrøstningsfullt hjemmefra til stasjonen. «Je treffe da vel nåen je kjenne.» Og det gjorde han. Og ble påspandert togbilletten. På toget fikk han kaffe og mat, og kom vel fram.

Slik nå også ditt liv er vel framme.

Springe offpiste

, eller hva det nå skal kalles. Snøspringing kanskje. Dette går fint enda her på Røros, i 20 cm snø. Faktisk går det så greit at det anbefales. Det er svært skånsomt underlag til småskada og gamle bein. (Ikke mine da! Mine er friske og evig unge!) Men en må velge barskogstier. Under furutrærne er det fint. Mølmannsdalen er god, som alltid, nå sist i denne sesongen.

På MTBmap er det inntegna namn på de fleste stiene uti Dala. Enda er nok ikke alle namna i bruk. Mange av dem er påfunn syklistene imellom, og noen er mine. Hvis du går inn denne lenka skal du greie å følge turen min på kartet. (Noen syklister er riktig gode på disse namna. Maren T kan nok de fleste!)

Start på Parkeringsplassen, sjølsagt, og så fulgte jeg den mest opptrødde stoppveien, i fin fart. Det ble Feiaren og Høyre hook, inn på gromme Gostien. Gostien var riktig flott under de høge taller, og jeg fulgte den helt til Dalsveien (Som er både det offisielle og det naturligste namnet: Den går åt Dala, Mølmannsdalsgården.) Så ble det Prinsen langs bekken nedover til kloppa, og Gapahuksvingan bort til Gapahuken. Prinsen har mange bøygde trær nå, så snart må den ryddes. Her må en huke seg ofte.

En ny tøtsj av Dalsveien, og så ut på Perdompa. (Hvordan dette namnet kom opp, forbigås her i stillhet…) Så over til Styggdalen (Et gammelt namn.), og over kloppa der. (Forferdiget av Ole E og undertegnede. Det varmer mitt forherdede hjerte at denne stien nå er så mye brukt av folk!) Videre opp Snestien, som er altfor lite brukt. Den er kanskje litt smal og djup på et sted, men fin ellers, og vakker. Den må tas mer i bruk! Nå kom jeg etterhvert innåt skigarden rundt Mølmannsdalsgården, og tok ned Nedre Ravine.

Jeg snudde her innpå innmarka, og tok Stor-ryveien ut på Dalseggan (Dette siste namnet er vel nå nesten bekreftet som et gammelt namn på eggene her uti.) Eggan her var de mest snøete, faktisk. Noen steder begynner det å vekse fonner.

Jeg tok ned på Rismotjønna, og sprang hele isen framover. God og sterk is nå. Ingen fare. Men jeg unngikk det smale sundet, slik en bestandig skal unngå smale sund der det kan være strøm og tynn is. Isen var svært god å springe på, med et lite snølag oppå. Jeg løper med piggsko.

Kommen på land gjorde jeg det enkelt for meg, og tok raskeste vei til parkeringa: Tjønnveien, Getzvillaveien, Gostien og Latmannsstien! Disse skal du nok finne.

Jeg håper virkelig folk benytter seg av Mølmannsdalen enda ei stund, og holder gangstiene åpne. Nå skal det jo komme noen cm snø utover uka, men det burde framdeles være greit å gå. Det er artig å ferdes i slike stoppveier. Verden blir litt annerledes i snø!20191026_143528

 

 

 

Metamorfose

20191103_125310

I denne årstida, da alt holder på å forandre seg, er det vanskelig å henge med. Det regner, det slapser, det snør, og så blir det plutselig klar kulde, med intenst sol-lys overalt, og høy himmel over. Sterk sol, som nesten stikker hull i hodet, og drenerer ut vonde verk-tanker.

Dette var den dagen.

På Røros er det snø. Ikke mye, men kanskje 20 cm. Det er litt verre å løpe enn vanlig. Skal jeg legge til side stispringinga, og skal jeg parkere sykkelen for godt? Og er det egentlig mulig å gå på ski? En slik en som meg funderer slik.

I forgårs sprang Barbro og jeg en passe lang tur borti Enarsvola. På baksida var det bra med snø i stien, men vi kom gjennom. Og det var riktig fint sjå ho baske seg vei framom meg, ganske så lett.  Slik jeg tenkte det: Kommer det ikke mer snø, går det an å springe framover. Men det er på litt på hekta. Og finest der folk har trødd sti. En slik sti var vi borti mot slutten, og det var godsaker.

Uten navn (7)

I går tok jeg fram fatbiken for første gang i haust, og hadde en vingletur oppi Vola. De stiene som er godt trødde der var bortimot fantastiske. Nå hadde ikke jeg den store sykkel-feelingen der jeg for, og datt et par ganger, sjølsagt. Men dette kan jeg gjøre!

Og så i dag. Åherremin. Det ble en sjelden opplevelse.

Det er tromla i Skåkåsveien nå. Ikke kjørt skispor, og ikke til bruk for det aller peneste skiparet, kanskje. Men minimalt med grus i snøen. Og yderst få steiner som stikker opp. Så jeg tok langrennsskiene og rente i vei her. Kanskje den første nogenlunde seriøse skituren min på over to år. Det kjentes ikke så bra i starten, og jeg syntes ikke jeg fikk særlig til fart, men kom meg da opp fra dalskodda. Men merka jo at det lå en slags grunnform i botn for bevegelsene. Ikke ble jeg sliten heller, og kjente ikke det sedvanlige stinget i korsryggen som jeg bruker å få på de første turene. Innom Storstenåsen flater løypa ut, og det blir lett å gå. Jeg kom meg greit inn til Skåkåsen. Men da jeg rente fram att løsna det på en merkelig måte. «Jeg er i fin form,» tenkte jeg. «Passelig traktert med lange løpeturer i haust, sammen med gode venner. Jeg tåler mye, og blir heller ikke nå sliten.» Da jeg kom utpå de siste bakkene ned, ble det til at jeg snudde, og tok samme løype en gang til. Og jeg smilte der jeg gikk. Små utbrudd av og til. «Herre Gud så flott». Dagen var helt stille. Ingen kvist rørte seg. Jeg nikka blidt til folk jeg møtte. Beina var faste og villige. Sola stakk i øynene. Jeg kunne gå så langt jeg ville, følte jeg. Ingen klokke tok tida på meg, og ikke skulle det bli noen treningsdata etter turen heller. Jeg øvde litt teknikk også, slik en vel skal på den første turen: å gå klassisk nesten uten å bruke stavene aktivt. Det føltes ikke så aller verst, det heller.

USER_SCOPED_TEMP_DATA_MSGR_PHOTO_FOR_UPLOAD_1572781595200

Løypa opp til Skåkåssteinen. (Ole Eliassens fatbike-spor «to the left»!) Dette er like bortafor den tromla løypa

Altså er jeg også skiløper. Og det er ingen liten oppdagelse, så defensiv og utilpass jeg lenge har vært i forhold til skigåinga. Altså er jeg skiløper. Poenget er ikke at jeg får til å gå fort, for det gjør jeg jo ikke. Poenget er at jeg nå, helt plutselig og uten noen stor grunn syns at det er en fin ting å trene på ski. Så nå kan jeg også ha det fint med å trene på ski!

 

 

 

Halvanna himmelsk time

Nuvel. Nesten himmelsk da. Klikk HER for å se kart over turen

20190409_182549

Hundløypa

Litt tung start frå Skistuggu på tjukksykkelen. Gamle Bersrenntraseen var ikke kjørt med løypemaskine på lenge. Der var det fokksnø. En tjukksyklist hadde vært der før meg, og spora til denne var bra å bruke, slik at jeg slapp fotnedsett. Det er alltid en fin glæde!

20190409_184327

Og så været da! Her på vestligste toppen av Gråhøgda, med Ormgrashøgda og Hommelfjellet attom.

Jeg fulgte hundrenne innover en bit, men innmed Gråhøgda tog jeg oppover, fritt og sporlaust, på skaren. Lett sikk-sakk-klatring. Det er noen lause snødriver nå, men det meste er knallhardt.

Og så over til Skardet og Skardøra.

20190409_185451

Aust-toppen på Gråhøgda, med Skardet og Skarddøra attom.

Oppsummert: Herregud for et flott føre! Og gul sol på en blå-blå himmel!20190409_184338

Brannumshøgda 957moh

Så fint namn, da!

Herunder er sti fra Kongens markert i kartsida MTBmap.org. MTBmap.no er ikke oppdatert enda. Men det blir på ei ukes tid! (Klikk på lenkene ovafor for å granske. Du kan også klikke på bildet for å forstørre)

Brannums (2)

 

Brannumshøgda innom Kongens er ei grei høgd. Nokså slak sak. For meg som er hytte-buar ikke langt unna, er dette en fin plass på ski om vinteren. Utsikten sørover er flott. Lett å nå tak i fra Kongens. Du ser åt Sta’a herfra..

Så var det å finne ei såmmårlei åt denne høgda, da. På Norgeskart er inntegna en sti, og den kan følges fra den kraftige Røsjøgruv-veien, en kjerrvei mellom Kongens og Rødalsgruva. Stien tar av omtrent på det høgste i denne, og ser ut til å ha hatt noget motorisert ferdsel i seg i starten. Stien ser ypperlig ut for syklisten, i måssålandet nedover mot bekken frå Blanktjønna. Og slik er den! God å sykle i. Noen små crux som er fint krydder. Lett synlig.

20180828_181201

Her ser du måssålandet, og Brannumshøgda rett fram.

Men borta bekken blir det stygg blaute. Det sopp godt i myra der jeg sykla på lett gir. Nå skal bemerkes at myrene akkurat no er blaute, også, så kanskje dette ikke er helt sympatisk sagt om stien. I såmmår var det sikkert greit her. Men så er det slik også, at stien her er nokså attvokst av vier  og fjellris der det ikke er myr. Det ble litt trilling.

Mot toppen derimot, blir det fint att! Nå har det blitt en liten varde på toppen, og her kan rundskuet nytes!

20180828_182858

Uryddastien

Uryddastien (2)

Uryddastien- smått legendarisk. (Se stien i mtbmap.no) Ikke for å være så fantastisk og så mye sykla, men heller det motsatte. Den har vært prøvd av få, og likt av færre. Her har vært kjerr og kratt nok, og stien knapt synan for et øye som glirer. En skit-sti.

Men likevel. Jeg rydda opp den i løpet av et par kvelder, så nå er den mulig å finne og å sykle. Eller å rusle i også, da. Midt-delen er noe blaut. Nedfartene både fra sør og fra nord er ganske fine. Den vanskelige midtdelen er varda opp. (Ei myr delvis stensett!)

20180813_175334

Denne stien blir aldri noen höydare:

For det første:  Den er langt av lei, bak Gråhøgda, før Slåggåhøgdan. Aller innerst i Høsdalen. Men så er det ikke så grusomt langt av lei, heller. Du når inn dit på en time, og får til en rundtur på under to timer. Og stien blir en forsettelse av den fine stien opp til Gråhøgda, gjennom det låge skardet der.

For det andre: Den fører egentlig ingen steder hen. Den ender til og med like før Turiststien, slik at jeg måtte varde opp sørligste stykket på måfå, ca 150 m. Likevel har den sin misjon i det at den skaper en slags sammenheng. Du kan bruke stien på en rundtur om Skardet (1126) eller Ormgrashøgda (1055) Og kanskje er stien en snar vei åt Bredalslia og Bredalslibua?

For det tredje: Det er intet historisk og viderverdig med stien. Ingen gruver her. Ingen tegn til kjerrehjul. Sannsynligvis er siste delen i sør bare en krøklete sausti, nesten usynlig noen steder. Men så er det nå det, at det er ganske flott å være her, innerst i Høsdalen, uten å observere noen menneskelig installasjoner i det hele tatt, være utenfor folkskikken. (Og enda er du bare 5 km fra Røros!) Du opplever deg nesten i et Norge før Norge ble til, før menneskene kom. Her er lite vegetasjon, og karrig. Høge kampesteiner står overalt, flytta av breen en gang i tida. Det er som om ingen har vært her. Altså et sted med djup fred over seg, og stillhet: Kanskje et fjellvåkskrik av og til, eller heiloa, den tristeste fuglen i fjellet. Men ellers ingen forstyrrelser.

Stien er ikke vanskelig å sykle. Begge nedfartene er humørspredere. Klatringene er overkommelige. Men botnen er mange steder mjuk. Kanskje vil det aldri bli særlig til sti-slitasje her. Likevel har jeg tru på at det skal bli til noe. Det syntes 4-5 sykkelspor i måssåen her, før ryddinga, og noen hadde prøvd å varde opp rette sti-leia. Så noen har vært her…

Vil noen bli med ut på Uryddastien? Jeg må ha med noen til å sette spor… Jeg kan godt ta med svartkjelen, for nedmed en diger sten inni der er det mye tørr-vier, og bekk like ved…

20180813_175050

Best i dag: Tørresdalslia

Dagens sykling var rimelig oppløftende, etter ei vukku med mye rennende snørr. Jeg tåler litt mengde, om ikke anna.

Vel: Oppsummering må til.

Titta på strava for sporing av turen. Og se på MTBmap for stier som er nevnt

Langsmedstien i Rylia er for dårlig lengst ut. Jeg bomma mye. Få har sykla der i det hele tatt, ser jeg. Og kanskje er det bare å oppgi de fjerneste delene av denne. Ikke er den spesielt bra heller, og har en lite interessant nedfart, iallfall ned til sist del. Men første del av Langsmedstien, utover til Gjøssengstien, og videre til Kvennhusbekken er bra. Nå er det heldigvis mulig å komme ned til Langsmedstien ovafra, fra Løkkjbekken. Vi må bruke den mer, ellers gror det til borti her! Det er frodig her, og blir grasvokster der stien skulle vært. Og sauen som for et par år sia var til god hjelp som stibygger, er borte nå.

Men stien på nordsida av Vardhøgda i Rambergsfjellet er atskillig mer brukt nå. (Den har vel ikke noe namn?) Jeg har aldri sett den så fin. Og tørt er det jo så det holder. Du og du. Ble som Henningen smått religiøs og fabla om å stifte Bergstaden Frikirkelige Stisykkel-menighet, av de siste dagers hellige!

20180616_131957

Så en meeeget interessant nedfart, med potensiale. Variert. Nesten usynlig øverst, og måssågrodd, så den er treig der. Men så bers det i veg! Veldig mye er blåsti. Stien jeg snakker om går ned Tørresdalslia, og ender på rask sti nedmed Tørresdalen. Denne her kan du finne på MTBmap. Ellers trur jeg du sliter, for den gjømmer seg så godt den kan! Denne stien trur jeg at jeg må pusse fram på ett eller anna vis. Den fortener det. Et par flotte kølmilebotner er det også tett ved stien, og koj-tomta vises på begge. Slikt er artig, og viser at dette en eller anna gang var en kølvei. 1600-tallet, vil jeg tru. Hvis vi begynner å bruke denne, vil den fort komme fram igjen, for biotopen er yderst karrig her i lia.

Anslutninga ble Elgtråkket og Mølmannsdalen. Knall! Vi må rydde bittelitt etter nedlugguvinteren som var. Noe småbjørk er nærgående. Men ellers er alt flott nå, og stien er tydelig og fin.

(Note to self: Kom på å ta ned merkebanda i Elgtråkket. De har hengt oppe lenge nå, og er ubehøvelige.)