Brannumshøgda 957moh

Så fint namn, da!

Herunder er sti fra Kongens markert i kartsida MTBmap.org. MTBmap.no er ikke oppdatert enda. Men det blir på ei ukes tid! (Klikk på lenkene ovafor for å granske. Du kan også klikke på bildet for å forstørre)

Brannums (2)

 

Brannumshøgda innom Kongens er ei grei høgd. Nokså slak sak. For meg som er hytte-buar ikke langt unna, er dette en fin plass på ski om vinteren. Utsikten sørover er flott. Lett å nå tak i fra Kongens. Du ser åt Sta’a herfra..

Så var det å finne ei såmmårlei åt denne høgda, da. På Norgeskart er inntegna en sti, og den kan følges fra den kraftige Røsjøgruv-veien, en kjerrvei mellom Kongens og Rødalsgruva. Stien tar av omtrent på det høgste i denne, og ser ut til å ha hatt noget motorisert ferdsel i seg i starten. Stien ser ypperlig ut for syklisten, i måssålandet nedover mot bekken frå Blanktjønna. Og slik er den! God å sykle i. Noen små crux som er fint krydder. Lett synlig.

20180828_181201

Her ser du måssålandet, og Brannumshøgda rett fram.

Men borta bekken blir det stygg blaute. Det sopp godt i myra der jeg sykla på lett gir. Nå skal bemerkes at myrene akkurat no er blaute, også, så kanskje dette ikke er helt sympatisk sagt om stien. I såmmår var det sikkert greit her. Men så er det slik også, at stien her er nokså attvokst av vier  og fjellris der det ikke er myr. Det ble litt trilling.

Mot toppen derimot, blir det fint att! Nå har det blitt en liten varde på toppen, og her kan rundskuet nytes!

20180828_182858

Reklamer

Uryddastien

Uryddastien (2)

Uryddastien- smått legendarisk. (Se stien i mtbmap.no) Ikke for å være så fantastisk og så mye sykla, men heller det motsatte. Den har vært prøvd av få, og likt av færre. Her har vært kjerr og kratt nok, og stien knapt synan for et øye som glirer. En skit-sti.

Men likevel. Jeg rydda opp den i løpet av et par kvelder, så nå er den mulig å finne og å sykle. Eller å rusle i også, da. Midt-delen er noe blaut. Nedfartene både fra sør og fra nord er ganske fine. Den vanskelige midtdelen er varda opp. (Ei myr delvis stensett!)

20180813_175334

Denne stien blir aldri noen höydare:

For det første:  Den er langt av lei, bak Gråhøgda, før Slåggåhøgdan. Aller innerst i Høsdalen. Men så er det ikke så grusomt langt av lei, heller. Du når inn dit på en time, og får til en rundtur på under to timer. Og stien blir en forsettelse av den fine stien opp til Gråhøgda, gjennom det låge skardet der.

For det andre: Den fører egentlig ingen steder hen. Den ender til og med like før Turiststien, slik at jeg måtte varde opp sørligste stykket på måfå, ca 150 m. Likevel har den sin misjon i det at den skaper en slags sammenheng. Du kan bruke stien på en rundtur om Skardet (1126) eller Ormgrashøgda (1055) Og kanskje er stien en snar vei åt Bredalslia og Bredalslibua?

For det tredje: Det er intet historisk og viderverdig med stien. Ingen gruver her. Ingen tegn til kjerrehjul. Sannsynligvis er siste delen i sør bare en krøklete sausti, nesten usynlig noen steder. Men så er det nå det, at det er ganske flott å være her, innerst i Høsdalen, uten å observere noen menneskelig installasjoner i det hele tatt, være utenfor folkskikken. (Og enda er du bare 5 km fra Røros!) Du opplever deg nesten i et Norge før Norge ble til, før menneskene kom. Her er lite vegetasjon, og karrig. Høge kampesteiner står overalt, flytta av breen en gang i tida. Det er som om ingen har vært her. Altså et sted med djup fred over seg, og stillhet: Kanskje et fjellvåkskrik av og til, eller heiloa, den tristeste fuglen i fjellet. Men ellers ingen forstyrrelser.

Stien er ikke vanskelig å sykle. Begge nedfartene er humørspredere. Klatringene er overkommelige. Men botnen er mange steder mjuk. Kanskje vil det aldri bli særlig til sti-slitasje her. Likevel har jeg tru på at det skal bli til noe. Det syntes 4-5 sykkelspor i måssåen her, før ryddinga, og noen hadde prøvd å varde opp rette sti-leia. Så noen har vært her…

Vil noen bli med ut på Uryddastien? Jeg må ha med noen til å sette spor… Jeg kan godt ta med svartkjelen, for nedmed en diger sten inni der er det mye tørr-vier, og bekk like ved…

20180813_175050

Best i dag: Tørresdalslia

Dagens sykling var rimelig oppløftende, etter ei vukku med mye rennende snørr. Jeg tåler litt mengde, om ikke anna.

Vel: Oppsummering må til.

Titta på strava for sporing av turen. Og se på MTBmap for stier som er nevnt

Langsmedstien i Rylia er for dårlig lengst ut. Jeg bomma mye. Få har sykla der i det hele tatt, ser jeg. Og kanskje er det bare å oppgi de fjerneste delene av denne. Ikke er den spesielt bra heller, og har en lite interessant nedfart, iallfall ned til sist del. Men første del av Langsmedstien, utover til Gjøssengstien, og videre til Kvennhusbekken er bra. Nå er det heldigvis mulig å komme ned til Langsmedstien ovafra, fra Løkkjbekken. Vi må bruke den mer, ellers gror det til borti her! Det er frodig her, og blir grasvokster der stien skulle vært. Og sauen som for et par år sia var til god hjelp som stibygger, er borte nå.

Men stien på nordsida av Vardhøgda i Rambergsfjellet er atskillig mer brukt nå. (Den har vel ikke noe namn?) Jeg har aldri sett den så fin. Og tørt er det jo så det holder. Du og du. Ble som Henningen smått religiøs og fabla om å stifte Bergstaden Frikirkelige Stisykkel-menighet, av de siste dagers hellige!

20180616_131957

Så en meeeget interessant nedfart, med potensiale. Variert. Nesten usynlig øverst, og måssågrodd, så den er treig der. Men så bers det i veg! Veldig mye er blåsti. Stien jeg snakker om går ned Tørresdalslia, og ender på rask sti nedmed Tørresdalen. Denne her kan du finne på MTBmap. Ellers trur jeg du sliter, for den gjømmer seg så godt den kan! Denne stien trur jeg at jeg må pusse fram på ett eller anna vis. Den fortener det. Et par flotte kølmilebotner er det også tett ved stien, og koj-tomta vises på begge. Slikt er artig, og viser at dette en eller anna gang var en kølvei. 1600-tallet, vil jeg tru. Hvis vi begynner å bruke denne, vil den fort komme fram igjen, for biotopen er yderst karrig her i lia.

Anslutninga ble Elgtråkket og Mølmannsdalen. Knall! Vi må rydde bittelitt etter nedlugguvinteren som var. Noe småbjørk er nærgående. Men ellers er alt flott nå, og stien er tydelig og fin.

(Note to self: Kom på å ta ned merkebanda i Elgtråkket. De har hengt oppe lenge nå, og er ubehøvelige.)

En kvardagstur

Det er så lenge sia jeg har skrevet her, at det ble vanskelig å starte opp. Jeg skulle liksom ha noe spektakulært å by på. Og det har jeg jo ikke! Jeg bare sykler jeg. På enkleste vis, med en sykkel frå 2012 som rikser seg fram. Helst starter jeg heimefra, for å slippe frakting. Og det går da greit. De fleste turene har en tendens til å bli på akkurat i overkant av 2 timer. (Nesten slik som hos Per og Pål i «Askeladden og de gode hjelperne»: «hvordan de hugg, og hvordan de makslet, så ble det ikke annet enn trauemner og grisetrau.»)

a (2)

Her er området på mtbmap.no.

Mai har vært tørr. Og det kom meg for øre at Turiststien over Skåkåsfjellet nå faktisk hadde tørka opp. Dermed ble den valget. Abelonaveien, kaller jeg helst stien, da. Det er det lokale namnet.

Litt skuffet ble jeg jo, for de gamle blauthøla var nå der, og de samme umulige partia – to i tallet. (Hvorfor gjør vi ikke noe med dette?) Bonusen er toppen av stien, opp mot Varden. Den er krem. og «nedfarten» på sørsida, som er verdens snilleste nedfart. Jeg forlenga utover Langrabben, og sørom Gråberget. Der blir det littegrann mer stenet.

20180601_185252

Siste biten før varden på Skåkåsfjellet

Så ut på Fjellbandstien mot Litjlifjellet. Den er så flott nå. Inn på Trailguide har den kommet også, og den ser ut til å ha bra mye bruk. Av de flate stier på Røros er den av de aller beste. Her hadde jeg for 7-8 år sia mye arbeid med rydding og varding. Meeeget vellykket. Det varmer at folk bruker stien.

Tilbaketuren ble også turist-stien, opp til Skåkåsfjellet. Jeg tok deretter blautstien ned mot Gråbersvollan. Den var like blaut som før om åra, og anbefales isåfall bare for slike som liker blaute. Nede ved Marenhaugen greidde jeg et par krux som jeg ikke har tatt før. Altså: som 57-åring er det fremdeles utvikling! Faktisk greide jeg å passere Grøpbekken gitt, uten fotnedsett.

Det er kolossalt artig å visitere stiene sine!

En firemils

Løypekart på Strava

20161231_131659

Innved Storwartz

Først må jeg herved få lov til å beklage denne fatbike-posten ovenfor entusiast Nils Henning, som per anno ikke har sjøleiandes tjukkas-sykkel. Frisk mot til deg! Tider skal komme, og henrulle, som skrevet står i salmen.

Løypa: Røros-Storwartz-Grunnsjømyra-Svenslia-Klettan-Skåkåsen-Røros. I hundløype hele veien.

Denne firemils-turen var altså mulig i går og dagen før. Ikke i dag. Vinters dag endres mulighetene fortløpende. Og denne runden er jo en slags klassiker, en «Ronde van Røros», i alle fall i hodet mitt? Sjøl om gjennomkjøringa her var jomfruturen for meg. Den har jo ligget baki hodet som en mulighet, hele vinteren, og så gjelder det å være på høgget når det kan gå an!

Problemet er at løypa aldri er like god hele veien. Om den er fin nær Røros, kan den være rene elendigheta borti Svenslia. (; slik den til dels var på denne turen også.) En starter på visken og vona, og vet ikke sikkert om en må snu.

Jeg starter på Hittersjøisen, og så bærer det over Mellomriksveien opp Andriashagaen. Styggbratt, og en vond start, over syregrensa. Men videre, etter Øverveien, og ut på myrene ovafor Strømmevollen; en drøm. Folk som gikk i Øverveien braut igjennom, men tjukkasen bar fint. Det er mange hundkjørere som bruker denne nå, og den er oftest nokså fin. Løypa går deretter opp og ned i retning Storwartz. Mest opp. En krysser skiløypa om lag en kilometer før Storwartz, og tar et sveip opp i Bersfjellet. Men hundløypa går ikke bortom husa på Øvre Storwartz.

20161231_131542

Innom Øvre Storwartz er et hundløypekryss, og ei løype går nordover. Vi tar sør og ned til Nedre Strowartz. Fin fart nå. Men løypa her er mye mindre brukt, og ofte nokså dårlig. Så bærer det over Storwartzveien, og utover mot Grunnsjømyran. Her kan det gå styggfort utover. Jeg tøtsja bremsene her. (Et hugskott. Vi burde bile ut hit en gang, og teste nedoverbakkene flere, i full fart!) I botnen, der løypa flata ut, ble føret nokså dårlig for for meg.

 

Jeg kryssa Mellomriksveien, og for ut på Grunnsjøen. Dårlig hold. Klatringa opp til Svensvola vart vanskelig, med stedvis gjennomslag, men det gikk da på et vis. Svettedråper og mye av kreftene ble lagt att her.20161230_125351

Innmed Rauhåmmåren og Klettan vart det litt bedre. Og forbi Klettan, bortmed Brorhaugen, ble løypa fin og fast. Her kjøres mye, To løyper kommer opp frå Skjevdalen, og mange bruker løypene. Klatringa oppover frå Nausterbekken er av aller fineste sort. Her er det fast og fint i år. Mye rein har gått her, og hundløypa står igjen som en forhøyning i terrenget.

Frå Skåkåsen og fram til Småsetran kjenner nok mange til hundløypa. Jeg har etter hvert memorert inn namna som finnes her: Gurirabben (Best utsikt!), Svartåsfloen, Salvefloen, Stendalen (Ei kneik som av og til er vond. Men ikke i år!), Løbbørfloen. Og til slutt et par nylaga namn: Løbbørbakkan og Grytbakk-velodromen!

Snask. Får jeg med meg noen neste gang muligheten byr seg?

20161231_131704

 

Det er vinter i skogene mine

20161210_115901

Djupsnøvinteren er blitt en slags lang sorgprosess.  Den er et tap. Jeg roter med fingrene nede i snøen, og finner ingenting igjen.

Jeg har akseptert det. Det er slik. At til og med lyset er borte, og med det lysten. Jeg murrer mellom husnovene, og vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg. Hvor er stiene mine? Et sted. Men ikke her, og ikke nå.

Men vintersykkelen min, fatbiken, har ingen slike tanker. Kommen opp på den blir verden et annerledes sted. Og vi fører lange samtaler med hverandre, bortover snøen. Sykkelrytteren kan nok bli motlaus av og til, og synes at dette ser umulig ut. Her kan vi umulig komme fram, her er det for bratt, her er for mye laus-snø. Vi søkk til botns.  Er det ikke rettest å snu, og gi opp hele altet? Da er sykkelen mer som August i romanen Landstrykere av Knut Hamsun. Det virker opplagt at Hamsun i utgangspunktet hadde gestaltet August for å få inn en slags bad-gay i romanen. Men så blir han til slutt så full av energi og mot og påfunn at Hamsun ikke klarer annet enn i like fyren. «Gruv ikke for det!», er Augusts mantra. Gruv ikke for det. Og så må jeg jo prøve.

Jeg sykla over Falunveien, og opp til Grytbakkvelodromen, hundløypa. Her kjøres jamt med hundspann, og i dag hadde det også vært en skuter ute i løypa. Det strisnødde, så det var nokså laust her. Likevel kom jeg meg ganske greit opp til Skåkåsveien, og hadde mot på å sykle bakkan opp til Løbbørfloen innom Avholdshytta. Bakkan her er passelig tunge, syns jeg. God trening. Jamt. Mildveret før i uka hadde fått noen myrer til å gå opp, men ellers greit nok.

Oppe på Løbbørfloen vart hundløypa nesten borte, og jeg svingte jeg ut på skiløypa mot Avholdshytta, og så ut på runden rundt Skåkåsfjellet. Her var det kjørt med løypemaskin på morgenkvisten. Men det hadde begynt å drive att, og snøskurene la over ny snø. Vinden imot. Her er terrenget mer åpent. Det skal lite til for at motvinden blir vond i djupsnøvinteren. 5 sekundmeter merkes veldig godt, og er ubehagelig. Men sykkelen mente som vanlig at vi fikk freste, og så ble gjort. I motvinden bet snøen ganske bra i ansiktet. Oppi snaufjellet vart det vanskelig å følge løypa. Et par ganger måtte jeg skuve sykkel opp bakke. Men alt i alt gikk det greit. «Gruv ikke for det!»

Og så er det så utrulig fint å snu kursen med vinden! Ingen snøpisking i auom. Bedre fart. Nå var jeg nede ved Skåkåsveien igjen, ved Svartåsen, og her var det heller ingen snødriver, berre jamn snø. Godt å kjenne at kropp og balanse og tempo stemte i hop.

Så vart det til slutt å kaste seg nedover Grytbakkvelodromen, nykjørt nå, og lett å sykle. Bonusspor og premie, igjen. Innertier, igjen. Godfølelsen, den jeg leter så etter, og faktisk ofte finner, nå var den der. Jeg fulgte sporet helt ut på Hittersjøisen, der bare hundkjørere ferdes no, merkelig nok. Isen er helt trygg for folk, men ikke for løypemaskina. Og det er noe oppåvatn.

Jeg burde vel gi sykkelen min et namn. «Big Bob» er namnet sykkelfabrikanten har satt på den. Men det holder jo ikke. Det må sjølsagt være norsk. «Store-Bør» burde holde. Oppkalt etter en som bodde der jeg bor. Smelter i Ea-hytta og i smelthytta her. Da har vi det klart.

Stileting

 

Å lete sti er en fin syssel. Det er stier nok, alle steder. Mellom grender og gårder er det trødd far-leier, fra utgammel tid. Både dyr og folk har fulgt disse leiene, fordi de sjølsagt er lettest.

I våre dager bruker vi sjølsagt helst bilveien. Og det er lite dyr i marken. Turstiene er ganske få. Vi liker at det er skiltet i våre dager. Men noen steder går enda sauen og trør i gammelstiene. Og er faktisk i stand til å holde dem oppe, sjøl om folk i dag knapt vet om stien!

Vel. Kveldens løpetur gikk mellom Korssjøveien og Naurdalen. (Osingene, som er kraftig monoftongert, sier Nørdalen. Rørosingen har sagt og sier; Naurdalen.) Jeg viste om at det gikk en slags sti der. Den er innimellom synlig på satellittbilde. Men den er ikke kartfesta på Norgeskart. Jeg hadde forsøkt å tegne inn noe på MTBmap.no, for å ha noe å gå etter. Og så visste jeg jo godt at det gikk sti inn til ei bu som sevatdalingene har, langt innpå her.  Den er nyoppsatt, og gitt namnet Reibu.

Naurdalstien 2

 

Jeg sprang bilvei frå Korssjøveien inn til Røtjønnan. Veien er stengt med bom. Innved Røtjønnkåsa lette jeg litt, og fann starten på stien, utafor trådgarden, omtrent uti nedre hjørnet på den. I Røtjønnkåsa er ingen hus no, men en ser restene av mange: Grunnmurene etter seterstuggu. Ei mura masstuggu. Ei laue som har sunket i jorda. Her må sevatdalinger ha setra. Det er rydda voll her, men for brattlendt og stenet til å dyrkes i våre dager. Vollen brukes til inngjerda sauebete.

 

Så slynger stien seg sørover en bit. Den blir tydeligere, og svært lett å følge. Det er mange namn innover her, som vitner om mye bruk av området. Først passerer du Petter-Orsa-tjønna, ei lita, trivelig tjønn på høgre sida av stien. Jeg passerte bekken ved utløpet, og kom snart inn i et stenet graslende. Det er Stenkåsa. Og restene av ei bitte lita laue fins enda, laga av halvklomninger. Slåtteng her inne har namn av «kåser». Jeg vil tru alle graskåsene her inne ble slått av folk på Sevatdala, og likeså grasmyrene. Men Stenkåsa må ha vært tungvint slått. Den er som namnet sier full av sten.

Så vrir stien seg noe vestover, og stig høgere. Her står gamle taller som livvakter bortover. Du er nesten som i en urtids-skog.

DSC_1207

Opp frå Stenkåsa

Det var mye vatn i bekkene da jeg sprang, og Hølbekken gikk stor. Men den er lett å vade. Nå ser en Hølbekktjønna på høgre side. Først no passerer en et lite myrstryp. Skikkelig blautt etter regnet, men tørker vel nesten ut til vanlig. Her er lagt ut noe plank å gå på.

Den tydeligste stien videre går nedover mot Reibu. Her så jeg godt at jeg var over på nylaga sti; den ble mer stenet og blautere. Gammelstien fann jeg ikke først. Men den tar av etter myrstypet, etter første planklegginga. Og går oppover. Her er gammelstien, inn på fine graskåser, der det sikkert var slått en gang i tida. (De har sikkert et namn! Er dette Abelhøla? Per Høsøien nevnte dem en gang..)) Og i øverkant av graskåsa ble stien svært fin og tydelig. No tok den god retning vestover, gikk bent gjønnom Næverbukåsa, og litt opp i snaufjellet. Her er vi på Os-sida. Fylkesgrensa er slutten på sevatdalseiendommen.

DSC_1200

I Næverbukåsa

Like før Rønningsvollen støtte jeg på strøm-gjerde, som jeg helst vil tru står uten strøm på. Et stort område er inngjerda til storfebete. Gjerdet står i ei «gate» av hogget bjørk,som ikke var oppflidd enda da jeg var her. Innpå kubetet var det stier på kryss og tvers, men tydeligste tråkket gikk ned til Rønningsvollen. Her helt på slutten av stien er det altså litt vanskelig å følge den. Det er så mange tråkk!

DSC_1201

Rønningsvolen

DSC_1202

Kutråkka ved Rønningsvollen

Stien går altså «frå Sevatdala, gjønnom Rødala, åt Høsøyvollom i Naurdala!» Den er lett å gå, og lett å finne bortsett fra et par plasser. Den er opplagt en gammel ferdasvei mellom grendene her. Dette blir letteste ferdsel mellom Hådalen og Naurdalen. Det er lite som tyder på at denne stien har vært kjerrvei. Bare helt i starten kan en sjå at det er gravd og sletta ut litt for den. Men kanskje er terrenget såpass lett at en kjem fram med hest og kjerre, uten særlig tilrettelegging? Tidligere, da marka ble mye brukt, var det lite skog her, og lett å komme fram. Bare på et par steder er det stor-stenet.

For den som spekulerer: Det går an å sykle stien. Den er ikke av de aller enkleste, men heller ikke av de vanskligste…

DSC_1204

Røsslyngen er frodig i fjellet