Innved Storwartz
Først må jeg herved få lov til å beklage denne fatbike-posten ovenfor entusiast Nils Henning, som per anno ikke har sjøleiandes tjukkas-sykkel. Frisk mot til deg! Tider skal komme, og henrulle, som skrevet står i salmen.
Løypa: Røros-Storwartz-Grunnsjømyra-Svenslia-Klettan-Skåkåsen-Røros. I hundløype hele veien.
Denne firemils-turen var altså mulig i går og dagen før. Ikke i dag. Vinters dag endres mulighetene fortløpende. Og denne runden er jo en slags klassiker, en «Ronde van Røros», i alle fall i hodet mitt? Sjøl om gjennomkjøringa her var jomfruturen for meg. Den har jo ligget baki hodet som en mulighet, hele vinteren, og så gjelder det å være på høgget når det kan gå an!
Problemet er at løypa aldri er like god hele veien. Om den er fin nær Røros, kan den være rene elendigheta borti Svenslia. (; slik den til dels var på denne turen også.) En starter på visken og vona, og vet ikke sikkert om en må snu.
Jeg starter på Hittersjøisen, og så bærer det over Mellomriksveien opp Andriashagaen. Styggbratt, og en vond start, over syregrensa. Men videre, etter Øverveien, og ut på myrene ovafor Strømmevollen; en drøm. Folk som gikk i Øverveien braut igjennom, men tjukkasen bar fint. Det er mange hundkjørere som bruker denne nå, og den er oftest nokså fin. Løypa går deretter opp og ned i retning Storwartz. Mest opp. En krysser skiløypa om lag en kilometer før Storwartz, og tar et sveip opp i Bersfjellet. Men hundløypa går ikke bortom husa på Øvre Storwartz.
Innom Øvre Storwartz er et hundløypekryss, og ei løype går nordover. Vi tar sør og ned til Nedre Strowartz. Fin fart nå. Men løypa her er mye mindre brukt, og ofte nokså dårlig. Så bærer det over Storwartzveien, og utover mot Grunnsjømyran. Her kan det gå styggfort utover. Jeg tøtsja bremsene her. (Et hugskott. Vi burde bile ut hit en gang, og teste nedoverbakkene flere, i full fart!) I botnen, der løypa flata ut, ble føret nokså dårlig for for meg.
Jeg kryssa Mellomriksveien, og for ut på Grunnsjøen. Dårlig hold. Klatringa opp til Svensvola vart vanskelig, med stedvis gjennomslag, men det gikk da på et vis. Svettedråper og mye av kreftene ble lagt att her.
Innmed Rauhåmmåren og Klettan vart det litt bedre. Og forbi Klettan, bortmed Brorhaugen, ble løypa fin og fast. Her kjøres mye, To løyper kommer opp frå Skjevdalen, og mange bruker løypene. Klatringa oppover frå Nausterbekken er av aller fineste sort. Her er det fast og fint i år. Mye rein har gått her, og hundløypa står igjen som en forhøyning i terrenget.
Frå Skåkåsen og fram til Småsetran kjenner nok mange til hundløypa. Jeg har etter hvert memorert inn namna som finnes her: Gurirabben (Best utsikt!), Svartåsfloen, Salvefloen, Stendalen (Ei kneik som av og til er vond. Men ikke i år!), Løbbørfloen. Og til slutt et par nylaga namn: Løbbørbakkan og Grytbakk-velodromen!
Snask. Får jeg med meg noen neste gang muligheten byr seg?
sti 