Julbålet

Dette innlegget stod i Fjell-Ljom sist torsdag. Men uten kart. Det må med.  Her publiseres det som ei julehelsing til alle de spreke leserne jeg har, både av nettstedet og av turboka. (Når det gjelder turboka begynner jeg å bli redd for at jeg er utsolgt før sommeren…) Dere får ha ei god jul alle sammen, både i hytter og heimer, buer og bol!

DSCN0197

Julbålet er helst første rettelige bålvarmen etter julaftan for meg. I anledning publisering i Ljomen, vart det altså litt tidligere i år, mer som et Løssibål. Løssi langnatt er 13. desember.

Nå står jula og venter, med salmesang og kirkegang.  Men tur og trening har neppe så mye til felles med den kristne jula. Det er ingen frelse i en hard skitrening. Og absolutt ingen nåde i idretten. Likevel er den religiøse følelsen i naturen ikke langt unna.

«Deilig er jorden, prektig er Guds himmel». Vi kan fylles med takknemlighet ute på skitur. Over å bo på en slik plass, her på Røros, i et fredelig hjørne av verden. På frie fjellet. Terrenget er lett å ferdes i, overalt er muligheter. Solstråler gjennomborer en puslet skiløper, og fyller ham med letthet. Særlig nå midtvinters er lyset viktig, så lite som det er av det. Nå er det som aller mørkest. Dagen er ei lysstrime, og vi ser nesten berre en soloppgang og en solnedgang.

«Skjønn er sjelenes pilgrimsgang» Den kristne verden har alltid sett positivt på vandringa. Målet for pilgrimmen er klart definert, men veien er nok viktigst. For mange er jula ei tid med pusterom frå de mange plikter, og tid til å bruke kroppen til tur eller trening. Det er godt å få slite litt for å oppnå noe. Dermed blir det mening i å baske seg ut. Å bruke av kreftene en har blir nesten som en botsøvelse. Kroppen tar på seg smerten for vår skyld, vi renses og kommer gjennom det. Skituren blir vår «pilgrimsgang».

***

Jeg parkerte bilen bortmed nausta ved Korssjøen, og tenkte gå opp mot Brennslettet og furutrea der. Isen hadde lagt seg for lenge sia, og var tjukk og sterk. Oppå var et snølag, så det var lett å gå. Jeg gikk som så mange ganger før: Innover forbi Gammelvollen, Vadet og Vika.

DSCN0175

Korssjøgårdan

Det er mange turmål innover her for den som vil: Vikalaua, Slåttmyrlaua, Stormyrlaua, Brennslettbua, Fremmer Rykåsbua, Holmmyrbua, eller Kløvstenen. Dess mer en vet, dess flere turmål, nesten en uendelighet.

Føret i fjellskogen er helt greit. Det er naturligvis ikke noe bærelag i snøen, til det er vi for tidlig på vinteren. Men snølaget er ikke særlig djupt. En kommer lett fram. Oppover mot Brennslettet blir det mer tallskog. Skogen er sparsom. Det er ingen temmerskog som veks her. Men bortover alle rabber ser en stubber etter gammel hogster. En gang må det ha vært stor skog her, ikke som nå. Kanskje skogen gikk med da en brente køl? Jeg har sett ganske mange kølmilbotner her innmed Korssjøen, helst nede ved sjøen.

Krøklete furukroner skin opp i sollyset. Det er tull at det ikke fins farger i vinterdagen. Tvert i mot. Det er gull og bronse i furua, og nålene er kanskje paradisgrønt, som det heter i julesangen? Dikteren Olav H Hauge såg det slik: «Og um morgonen når eg vaknar,  trær fura gull på nåli.»

Utom Brennslettet skjærer lune smådaler seg inn. Mellom er høge egger. Her er mye bålved å finne, og dette vart turmålet i dag. I et par av dalene er det gode oppkommer med godt vatn som ikke fryser. Så hadde en kaffevatn, og slapp å bre snø.

DSCN0183

DSCN0193

Tallskogen utunder Brennslettet 

Og julbålet vart oppå en av eggene der, med ei låg, kald sol i sør, så vidt over himmelbrona. Vi måtte hjelpe den litt, med vårt lys og vår varme.

Julbålet vart bra! Littegrann større enn vanlig, i anledning jula. Still varme tett innåt, uten vindtrekk og sur røk i auom. Kaffen smakte som sedvanlig fortreffelig. Jeg satt lenge på huk (; mitt vis!) og slurpa. Innimellom var det å dele opp nedfallsgrener frå talla, rette på veden så alt brann opp, og sjå inn i flammene og glørne. Det er stor ro i elden. En skal gi seg tid til å sitte litt og gjøre ingenting innimellom, bare glane tomt.

Korssjøen 1

Løpe under månen

DSCN0265

Jeg mener nå sjøl at jeg er ganske flink til å sjå muligheter. Og nå går det an å tenke utradisjonelt. Stormen for ei ukes tid sia fôr med all snøen i fjellet. Merkelig fenomen. Og hvor snøen nå har gjort av seg må gudene vite. Det er ikke så forferdelig mye snø i skogen heller. Og det er få store fonner. Altså går det ikke an å gå på ski i fjellet. Hva skal en da gjøre?

Gikk det kanskje an å springe i fjellet? Det var tanken. I kveld var fullmåne ventan, og dermed skulle det bli bra med lys.

Det fjellet som på kartet har namnet Rambergsfjellet (994 moh) fikk være turmål. Egentlig heter det Vardhøgda, og toppen har riktig nok en temmelig stor varde. (Det namnet bruker både grådalsinger og korsjøinger, så da så!) Rambergsfjellet er vel helst områdenamnet. Jeg kjørte opp Korssjøveien, opp til høgste på veien, dit korsjøingan kaller Flatfjellet. Der ble bilen parkert. Så ble turskiene plukka fram, og jeg rente innover til de første snaue rabbene, og satte dem frå meg oppå en liten haug. Så ble det å bytte til joggeskoene, og legge iveg.

Vardhøgda 1

Helt suverent! Så godt å springe snaue rabber oppover. Jeg fant til og med ei pen sti-lei oppover, frå nordkanten av fjellet. Begge toppene på Vardhøgda ble besteget. Stor-varden ligg på nordligste topp. På sør-toppen er en pen tvillingvarde.

DSCN0273

Varden på Vardhøgda (Nordligste topp)

DSCN0276

Tvillingvarden på sørligste topp på Vardhøgda.

Det gikk så lett at jeg satte videre austover, og fikk med den toppen som på kartet er benevnt Vardhøgda (962 moh). Statkart har helt sikkert tatt i miss med namna her. Jeg trur faktisk toppen (, egentlig to små høgder) er rimelig namnlaus. Og det finnes knapt antydning til varder her oppe. Dette er første gang jeg har vært oppå denne høgda.

Enda var det greit å springe i lyset frå vesthimmelen, et gult skjær. Men snart vart alt rundt meg blå skygge. Månen steig opp over grensefjella i aust ,men det var skyer frammom, så den lyste ikke stort.

På framover-tur ble det igjen å få med seg varden på Vardhøgda, og så sette nedover att til fjellskiene. Nå seig mørket på for alvor, og jeg tente hugguløkta. Og oppdaga at det slett ikke var så enkelt å finne igjen skiene! Konturene av haugene ble borte, og det vart vanskelig å finne rett haug. Men etter litt vimsing og leting fann jeg da både ski og sekk, og kunne renne de siste meterne bort til bilen.

Deilig å kunne springe i fjellom den 17. desember!

Liten Korssjøtur

I påvente av Turboka (, som da kjem til neste helg!) skal du få et presentert en liten Korssjø-tur her.

DSCN0052

Utsikt mot Korsjøvola

Korsjøtur 1

Denne gang ble det tur austover frå Korssjøgårdan. Erland og jeg tenkte oss over sundet ved Odden, og innover mot Brennslettet. Det er så mange fine taller der, og lett å gjøre opp varme. Svartkjel-kaffe måtte det være, må vite. Men så viste det seg at kloppa over sundet  ikke er mulig å bruke. Plankene over er ikke der lenger. Og sjølve Krokbekken går åpen. Den er dårlig å ferdes over hele vinteren, og en bør ikke stole på den.

DSCN0046

Ei laue inne ved Odden (, trur vi det heter.) er nyrestauret. Riktig flott. På Nedigårda er de flinke til å ta vare på husa sine. Denne laua er nokså spesiell i konstruksjonen, med klopper i øvre enden, slik at en kunne kjøre gjennom laua når en tømte høylasset.

Dermed ble det å spankulere videre austover mot Stortjønna. Vi valgte å gå litt oppi lia, for myra nede ved Krokbekken er så lite spekt. Det kjem fram mange vassårer der, og de holder seg åpne lenge. Men lenger oppe i lia er det ganske greit å gå, sjøl no i 15 cm snø.

Jeg går med gamasjer no. Men Erland brukte høge jaktstøvler, og det funka fint. En må for all del ikke sjå seg blind på at det er litt snø der ute i terrenget vårt! Enda er det litt dårlig med snø for å kunne bruke skien.

Lia her er riktig fin. Bortigjennom fins gamle sti-leier millom enkjerr og småbjørk, der ingen går lenger. Men de følges lett, og vi fabulerte på åssen de så ut om sommeren. Og hvor begynner og slutter de? Det må nok bli en såmmårtur hit igjen…Noen gammel-taller står og brisker seg her og der. Et par rotvelter er det også, med vridde, gamle stammer. Så en finn lett bålved av kvist og grener her.

DSCN0049

Attover mot Gårdan gikk vi i fjellbandet. Vi var bortom den nederste Torvlaua, for å sjå åssen det sto til. Den er uten tak nå, men ellers er bygningskroppen helt intakt. Men en ny ås og et enkelt blekktak kan en berge dette huset. For det er nokså pent, da sju. Vi har utsikt utover sjøen. En frøssen moltplukker eller rypjeger kunne jo da gått innom her, og funnet ly.

DSCN0054

Torvlaua

DSCN0056

Vinden bles gjennom Torvlaua no.

Stake, stake!

001

Sånn ser Korsjøen ut sørfra. Det er ikke mye en ser til Korssjøgårdene, sjøl om de jo skal være i enden der!

Alt blir til underveis for meg. Av og til i nokså ekstrem grad. Noen ideer og forslag har jo danna seg baki hodet, og så plukker jeg fram det som høver, etter innfallsmetoden.

I dag vart jeg så sen ut at jeg trudde det ikke ble noe særlig av verken trening eller tur. Ikke var jeg så altfor motivert for skigåing heller. Jeg måtte i så fall finne på noe littegrann kreativt, tenkte jeg. Kanskje en tur innover mot og rundt Rambergsfjellet på klassisk-skien? Det bærer godt nå, og er ikke så aller verst over myrer og i bekkdaler og sløgd. Litt passe rolig, tenkte jeg, og ikke så langt. Ja!, det kunne passe. Og så ordna jeg meg på å fare, og kjørte sørover mot Korssjøfjellet.

Men så tok jeg feil skipar! Det ble god-skia. Og de hadde jeg lite lyst til å ødelegge på stein og rabber. Hva gjør vi da?

En gammel tanke slo ned; enn om jeg staka etter Korssjøisen, og så åssen det gikk? Jeg burde nå greie å komme meg til enden, trudde jeg. Nesten uansett føre. Så langt er det ikke. Det ser bare så helsikes langt ut når en kommer kjørende over Korssjøfjellet, og ser hele denne lange sjøen. Men jeg trur ikke sjøen er lenger enn 8 km.

Litjkorssjøen 2

Javel. Så satte vi avgåre. Jeg fant god mening i denne staketreninga, så visne armer som jeg har i utgangspunktet. Og 4 uker til jeg skal delta i Marcialonga! Der er det vel plenty med stakemuligheter, sier de som forstår seg på slikt. Det gjelder å være budd.

Isen var helt knall. Enkelte steder var det svarte blankisen, men stort sett hard snø oppå, og godt å stake.  Litt motvind var det, men det er bare fint når en vet en skal snu og få deilig vind i ryggen på tilbaketuren.

Når en er på en slik stor sjø, må en på en måte stykke opp distansen, for å gjøre det spiselig. Det er ganske ensformig gåing. Sjøl om utsikten endres, og en faktisk ser nokså vidt utpå en sjøis. «Nå ser jeg snart Nedigårdsvollen», tenkte jeg. Og så: «Der er Mikjilslaua.» «Nå må jeg passe på å få sett Litjbua, for den så jeg ikke sist.» Se I trampfart på Korssjøen.) Sannnsynligvis var jeg for nære land da jeg sprang isen til Moavollen. Nå så jeg den jo godt. «Der er Torvlaua; snart passerer jeg den», tenkte jeg. Og slik bortetter. Og ganske kjapt var jeg da nede ved osen i sørenden.

Da var det liksom ingen tvil. Jeg fikk pent komme meg ned til Bjønnbua og Litj-Korssjøen, og så måtte den stakes også. Det har seg nå en gang slik, at jeg aldri har vært ute på Litj-Korssjøisen. Den sjøen er så bortgjømt, og helt veilaus.  Dermed var det bra mening i å komme seg dit, og være ute på den sjøisen også.

Elva millom Korssjøen og Litj-Korssjøen er altså fredet. Og det skal ikke fiskes her. Dette er eneste gyteelv for Korssjø-auren.

Elva millom Korssjøen og Litj-Korssjøen er altså fredet. Og det skal ikke fiskes her. Dette er eneste gyteelv for Korssjø-auren.

Litt småtrælet vart det langs elva millom sjøene, men jeg kom da fram. Bjønnbua i nordenden av Litj-Korssjøen ble visitert. Der fikk jeg omvisning i fjor haust, og var litt kjent. Bua hørte til Moagården. Altså slekta mi. Her trur jeg nok at jeg hadde kunnet trives godt jeg også. Men det er langt fra folk, da.

Naustra ved Bjønnbua

Naustra ved Bjønnbua

Det er mange hus ved Bjønnbua. Ei ny og ei gammel bu. To uthus. Og to nauster.

Bjønnbua.

Bjønnbua.

Det er rart med det, men sjøisene er ofte temmelig ulike! Isen på Litj-Korssjøen var også nokså bra å ferdes på, men en braut ei skorpe ofte, og det gikk litt saktere. Jeg snudde ved ei ny bu, nesten i sørenden. Det fikk klare seg.

Og tilbaketuren ble da en god del raskere. Vinden var viktigste årsak, sjøl om det bles temmelig lite. Og det ble lite hefting underveis, bare ørlite grann knipsing av bilder. Etter dryge 2 timer var jeg framme ved naustret og bilen i nordenden. Alt i alt forbausende lett. Jeg slutter ikke å forundres over hva en kan rekke over på en treningstur. Og ikke er det noen prestasjon heller. Det viktigste er faktisk å finne på turmålet, og ha lyst til å gjøre noe nytt.

Den vyrde leser får ha en  lykksalig nyttårsfeiring, hvor den nå foregår!! Og et godt nytt år, med mye farting i marken og inni fjellom!

I trampfart på Korssjøen

006

Trampfart var egentlig en betegnelse på båter som ikke gikk i fast rute, men tok last der det falt seg. Og således kan denne ferdselen fint sammenlignes med min, som jo også er rimelig tilfeldig og planløs. Jeg gjør det som faller meg inn.

Og akkurat i dag fikk jeg nesten dennne følelsen av å være båt i trampfart: Fare utover Korssjøen på føten, og snerte innomder det falt seg. Som en gammel damper åt vi oss sørover langs vest-sida, og så oppatt på aust-landet. Solid is her nå, etter et par kalde uker. Og littegrann, sånn passe med snø oppå isen, slik at en ikke glir. Perfekt!

024

Det er en monoton og repeterende sak å springe etter en stor sjø-is. Korssjøen er vel dryge 7 km lang. En ser så langt framover, og det tar lang tid til en passerer det en skal. Bevegelsene er de samme hele tida. Og det kan også være godt: En kan fokusere på å løpe riktig (Bekkenet fram!), og det er lett å regulere farten. Og det spiller liten rolle hvor en setter ned foten, slik at en kan løfte blikket og se seg om. En trenger ikke følge med på fotnedsettet. Av og til lukka jeg øynene og sprang! Både for å kjenne hvordan det var, og for å sjå om jeg kom noe særlig ut av kurs på den måten.

Jeg passerte vollene til Oppigården og Nedigården på passe avstand. Men bortmed Mikkjilslaua tykte jeg det passa med en drikkepause og knipsing:

004

Mikkjilslaua.

Litjbua såg jeg ikke i farten. Kanskje jeg var opptatt med å blinde att auan der. Men Torvlaua såg jeg lenge framom meg, og der tykte jeg at jeg måtte oppom og kike. Denne bua står åpen. Den er gjort om til ei ljørbu, slik at du kan gjøre opp varme inne, og det er jordgolv her. En fin plass ved sjøen!

Torvlaua. Restaurert i 2000

Torvlaua. Restaurert i 2000

010

Interiør i Torvlaua

Nede ved sørenden snudde jeg, og tok opp stien til Moavollen. Mine forfedres voll. Så her ble det en lengre stopp, og leiting etter kroting på veggene. Kanskje jeg kjente igjen noen av initialene?

012

På Moavollen

015

Marit Hansdatter Korssjøen, 20 år i 1909. Søster til mi oldemor.

Her kan jo  noen forsøke å tolke!

Her kan jo noen forsøke å tolke! Øverst bør det være EHDK, som helst er Eva Hansdatter Korssjøen, født 1880.

Stort tømmer i fjøsveggen.

Stort tømmer i fjøsveggen.

På tilbaketuren hadde jeg tenkt meg bortom flere av buene på austsida: Storbekkbua, Holmmyrbua. Men det ble til at jeg tok straka vegen når jeg først var igang. Det var ganske godt å springe flatt, og jeg hadde vel rette «feelingen» etterhvert.

1:45 tok turen.

Narjordsveien

Denne gang skal fortelles om em ferdselvei som ikke er så mye brukt, og som faktisk er mye kortere enn de fleste vil tru. Og her kan en komme like fort fram til fots som med bil! For bilen må ta en temmelig lang omvei.

Korssjøingan og narjordsingan hadde i eldre tider mye med hverandre å gjøre. Avstanden mellom grendene er liten, under 8 kilometer , og veien er lett. Ferdsel til fots går helt upåklagelig. Å ri eller kløvje går sjølsagt bra, for det er lite stigninger på veien. Nå vil vi kanskje kalle området mellom Korssjøen og Narjordet for veilaust. For det fins ikke bilvei her. Men er det definisjonen på veilaust?

Som de fleste veier kanskje, har denne to namn: Korssjøingan kaller veien Narjordsveien. Og narjordsingan kaller den Korssjøveien. Det kommer altså an på hvor du skal. Veien starter for rørosingen ved Stallan like nord for Korssjøgårdan, og ender i dag inn i gardsveien opp til Nordgarden i Narjordet. Før Stenbuvollan går det av en sti over Røbekken opp til Rønningsvollen og Høsøivollan. Den ble også mye brukt.

Denne veien går gjennom Rødalen. Rødalen for rørosinger kan være så mangt. Mest kjent er nok den uti Femundsmarka. Nest mest kjent vil kanskje Rødalen innafor Rørosgård være. Men denne Rødalen, som her omtales, er ingen av dem. Dette er Rødalen som går frå Korssjøen og ut i Naurdalen ved Narjordet! Merk at rørosingene har diftong; Korssjøingan, som jeg og halvveis rekner meg som en av, uttaler ikke namnet Nørdalen, slik det skrives, men Naurdalen.  Dette er Rødalen for korssjøinger, narjordsinger, og også for høsøyingene, som har voller her.

Min oldemor Karen Korssjøen var frå Moagården oppmed Korssjøa. Men ho vaks delvis opp med besteforeldra som drev Nylend-gården på Narjordet. Ho må ha gått denne veien mange ganger. Mannen sin, Johannes Høsøien, fann ho på Høsøivollen i Rødala. Så denne veien var kanskje og friarvei for Johannes? Det får vi tru.

Litt veibeskrivelse: Du starter frå Korsjøen. Ved det første jordet, som altså kalles Stallan, er en parkeringsplass på vestsida av veien. Der tar en enkel traktorvei av vestover. Først går den forbi et lite grustak, og så videre ned mot Sandvika i Korssjøen. Her er ei formidabelt fin sandstrand. Sjøl om vatnet nok ikke er varmt så mange dager for sommeren, er det fint å raste her. Drivved finnes også, om en vil ha ved til bål.

Noen hundre meter vestafor Sandvika går traktorsporet rett over ei gammel kølmile. Altså må det en gang i tida ha vært så mye furuskog her inne at en kunne drive med kølbrenning. Nå er det bare spredte furutrær.

Traktorveien fortsetter til Svartvika, og her er stidele. Seterveien går av til venstre, først går seter-stien av, og så et traktorspor. Alle Korssjøgårdene har setrer sørover langs Korssjøen. Narjordsveien til høgre går innover fine måssåmoer, med dødisgroper innimellom.

Hele veien har veien nå vært fin og flott. Lett å ferdes i. Men så blir det steinet. Og det blir sti etter hvert. Stien går over et bart berg som ligger som en båtkjøl midt i veien. Dette er Korssjøskipet. Her var det nok ikke så enkelt å komme fram med hest. (På kartet er dette området hvitt, skoglaust.) En kommer så ned til Røbekktjønna. (På kartet står Røtjønna. Narjordsingan kaller i alle fall denne tjønna for Røbekktjønna.) Like før Røbekktjønnna går stien like ved to pene dyregraver.

Vestafor tjønna treffer en på en sau-oppsamlingsplass. Like etter denne deler stien seg, og den til høgre går over et stenvad i Røbekken, og videre bort til Stenbuvollan  De står uten hus nå. Bare ruiner vises. Men sjølve grasvollen, og steingardene, er lett å se. En pent mura kjeller står og. Hvem som setra her, vet jeg ikke.

Stenbuvollan

Tidligere var stien frå Røbekktjønna og fram til Narjordet nokså utydelig. Bare siste biten var fin. Nå er det laga en enkel traktorve inn til sau-oppsamlingsplassen fra Narjordet.

Denne traktorveien ble laga i 2011, etter at det fraus på. I sommer skulle denne ha vært nokså laus enda, men den burde ha satt seg bra nå. Og dette blir en enkel og bra vei å ferdes etter. Å sykle her må og gå fint. Nå blir det bare i det storstenete området ved Korssjøskipet at syklinga blir virkelig trasig. Nå kommer en altså frå Korssjøen til Narjordet ganske greit, og har muligheter til å få til en ganske bra rundtur på sykkelen.

Narjordsveien slik den her er beskrevet er ikke lenger enn om lag 7 km, og slik distanse går en på 2 timer. Ikke langt!

Et liv

Denne posten får gjelde for Opdals julepost  til vyrde og hyggelige lesarar (; som vel er alle og samtlige?). Her presenteres saker som ligger litt på sida av det som vanligvis skrives om på denne sida. Poenget mitt her er helst å syne fram ei anna tid, med sine gleder og sorger, samt å vise rørosmålet i bruk, av ei kvinne født i 1880-åra. Med denne ønsker vi leserne ei god og velsigna jul.

Vi lever en stund på jorden, og så er vi borte. Slik er det. Og sakte visker tida bort alt som var og er. Slik er det også med våre minner om de som levde før oss, hvis genetikk vi bærer med oss. Kanskje våre håndbevegelser og fakter bare er en gjengivelse av noe som er gjort av noen for mange hundre år sia? Til slutt blir de namn bare, og så forsvinner det også, og kan bare graves fram etter iherdig leting i skriftlige kilder. Kanskje er det best slik. Men noen ganger får en lyst til å arbeide i mot tidens viskelær, og la det liv som var, få bli litt synligere for den som vil sjå. Om ikke annet så for at vi kan minnes. Dette er et slikt forsøk.

Oldemor mi hette Karen Korssjøen, og vart gift Høsøien. Ho var født i 1884. Jeg husker henne, for ho levde til jeg var 7 år. Best husker jeg håret, for hun hadde utrulig langt hår. Men det ble fletta i ei stram flette, og så ble denne fletta satt stramt opp i ringer bak på hodet med små hårspenner, slik at alt håret nesten ble skjult. Jeg så bare det lange håret om morgenen, før det ble fletta. Dette var den gamle kvinnemoten, helt fram til noen gjorde opprør og klipte seg kort. Her i distriktet vil vel det gjelde for de født ca 1900 og utover.

Nok om hår; Det har seg slik at jeg vet litt mer om oldemor Karen. Og det skyldes at ho ble intervjua av Oddleif Lie, av alle steder i  julenummeret av Fjell-Ljom i 1965! Det er et ganske artig intervju, der ho sjøl i høgste grad får komme til orde. Lie har faktisk prøvd å gjengi det ho sa ved å skrive på dialekt. Slik forteller det også ganske mye om røros-målet og hvordan det ble brukt. Men mest forteller det om Moa-gården oppmed Korssjøen, der ho vart født, og der ho var etter konfirmasjonen. Korssjøen er ankerfestet i hennes liv. Her skal gjengis det ho fortalte. Og i replikkene hennes  bruker jeg Oddleif Lies gjengivelse.

Ho var 81 år da ho vart intervjua, og ho fortalte at foreldrene hennes var Ingeborg Mikkelsdatter Nylænd (Frå Narjorda) og Hans Christensen Korssjøen. De drev Moen, den nordligste av Korssjøgårdan.

Såmmå dagen som je vart ført te dåpen, vart bestefar minn i Korssjøa gravlagt. A mor ridde over fjellet og satt på en tversoversal på hestrygga med mei ti fanga. Bakaførr oss kom de andran og kjørde liket tå’n bestefar på dråg.

Den såmmåren je va fem-og-it halvt år, trossa je mi te å kåmmå nedåt a Ingrid-besta i Narjorda. Da ridde vi gjønnom Rødalen og over Stenbuvollan. I Narjorda gikk je på skole og hadde blant mange andre en som hitte Eivind Aaborg frå Tønset som lerar. Tå skolkamratan kjem je ihau Jens Narjord og brøren Aksel og Ola Nygaard. Det va ingen bilskyss åt skolen i den tiden. Nei – det va å vå snøen oppi skråvvet – og da gikk det itt an å vårrå kjælin tå si – bokslaus som vi jentan gikk den gongen. Nei, det va berre å sitte andektu og rolig ti timan, mens spekte stakk-kanta vart som blaute lørva og føten hovna tå kalde.

Så snart vi va ferdu i skolen om våren, bars det åt gjetarskoga. Og det e det såmmå det, om vi hadde mange fine daga iblant, så va det mangen gong it hardt liv åt ‘n bansonge å vårrå gjetar. Mange va kanskje redd tå si – og mange drog på si sjukdom ette å gå å fryse dag ette dag ti regn og o-ver  utover hausten.

Da je gjette va vi fire gjetara som møttest kvar dag. Det va je og Aksel J Selboe, John L Moen og Ragnhild Rye (Senar gift Galåen). Vi jentan tok da tå oss trøyan og dekte bord på en sten ell e stor tuve. Og så delte i maten vi hadde fått med oss ti skreppom.

Karen var hos besteforeldrene fra 5 års-alderen, og helt til ho vart konfirmert. Så forteller ho om Korssjøen:

‘N far drev itt så hardt. Det va sjelden vi va oppe før i halv-seks-tiden om mårråen. Men Korssjøen krevde mye arbe førr at alt skull gå. 20 mjolkkjy, 2 hesta og en flokk saua skull skaffes mat vinteren over.

Ho forteller om travelheten med å hauste grøden for å berge husdyra. 14 dager etter Sankthansti tok de til med slåtten i utmarka, og der rekna de slåtten på Bjønnkåsmyrom og i Seterlien som særlig verdifull. På heimejordene gikk seks karer skårgang med ljå, mens to kvinnfolk fulgte etter med rive. Vanligvis var det 15-16 mennesker som skulle ha mat i vinna.

Slik hadde a mor mer enn nok å gjerra inne med å styre med mata. Vi fikk berre e kakskive te-manns te frokost – men smør og ost fikk vi eta med vi villa. Te meddags delte a mor ut maten i porsjona. Ho mått gjerra det slik – skull det bli lite åt kvar. Sild va it fast måltid kvar dag.

Slåtten kunn vi holde på med te uti september. Så va det å ta fatt på måssåfjellet. Somme hausta tok vi bortimot 200 lass måsså. Tå det sellte ‘n far en del lass på Røros ette fire krona framkjørd.

Og enn de pene setertraktan vi egde utmed Litjkorssjøa? Det va slik stas, kjem je ihau, når vi fløtta åt seteren. Vi rodde seterpargen utover sjøen, mens kjyen mått fålje landa samen med oss.

Mer om priser og lønn: Ho kan  opplyse om at ho tente som taus på Sevatdalen i 3 år, og da var årslønna 80 kroner pluss kost og losji. Og da ho og mannen Johannes T Høsøien (Min oldefar) leide hus på Nilsenhjørnet fram til 1908, måtte de betale 7 kroner måneden. (Men de måtte dele kjøkken med andre!) Det vil altså si samme årsleie som årslønna som taus.

Ho forteller om storfisk tatt i elva mellom Korssjøen og Litj-Korssjøen. Og om fisking forøvrig:

Det va berre lite te helgjmat at vi fiska om såmmåren. Når karan fiska førr alvår om hausten, vart det meste sellt førr å skaffe penga. Det va berre auren vi behold sjøl og la ned te rakfisk.

Fire tanta je hadde va kjent førr å vårrå så pen, at dem vart kalt førr Korssjørosan så lenge dem levde. De va a Petronelle gift med Klemmet Laulo, Marie gift med Peder Wigen i Jämtland, Katrine gift med Jonas Wahlgren, og Lesbet Sofie gift med Tron Iversen Jensvold.

Julgava og slikt va itt vanlig enda. Men je kjem ihau at vi flidde oss godt alle før vi gikk attåt matborda julaftan. Da va det mjålkgryn og lutfisk, smør ti pene forma og lys på borda. A mor les teksten og så gikk vi rundt juletreet og sang julsalman. Juldagen reste vi åt kjerken alle som berre kom ifrå – hvis veret va såpass. Og ellers i julen omgikkes vi grannan og hadde trøte samen på vårt vis.

I 1908 kjøpte Johannes og Karen Salverommet utpå Hagaen. Der levde de to resten av sine liv. I folketellinga for 1910, som nå er offentliggjort, ser jeg at Johannes arbeider på Kongens gruve, og at datteren Marit er født; min bestemor, og det eneste av barna deres som levde opp.  De drev et lite bersrom, som så mange andre. Karen stelte kyrne, og var nok den som sørga for den daglige drifta. De fikk aldri tak i noen seter, så derfor ble det å drive kyen etter Hagagjellan (Dalsveien) kvar dag mårrå og kveld, utåt Moom, utmed Gjellmunden, slik at de skulle få tak i bete. De som var på Gaten om sommeren hadde det strevsamt slik. Og betet var ikke all verden for Plasskyen, som slike kyr ble kalt.

Så fikk vi vite ganske mye om et  liv ganske ulikt våre liv.

Rødalen

Rødalen på Røros kan være så mangt. Mest kjent er nok den uti Femundsmarka. Nest mest kjent vil kanskje Rødalen innafor Rørosgård være. Men denne Rødalen, som her omtales, er ingen av dem. Dette er Rødalen som går frå Korsjøen og ut i Naurdalen ved Narjordet! (Merk at rørosingene har diftong; Korssjøingan, som jeg og halvveis rekner meg som en av, uttaler ikke namnet Nørdalen, slik det skrives, men Naurdalen. Vakkert!) Dette er altså Rødalen for korssjøinger, narjordsinger, og også for høsøyingene, som har voller her.

Dalen har ingen gjennomgående vei. Men en kommer fint inn hit med å gå bilveien (Stengt med bom) til Røtjønnkåsa på kartet. Der stopper den. Dette er en flott liten dal, som starter nesten bortunder Meddagsstenan, og ender ved Narjordet. Dalen er nokså hauget og småkupert. Her er mange muligheter for lun rast. Mange steder fins enkeltstående taller. Gammelskogen opp mot fjellbandet er riktig fin. Jeg trur faktisk at det går an å leie seg overnattingskvarter her også, om en hører med folk på Sevatdalen.

Her er vi i terrenget til slekta mi. Forfedre og -mødre levde på Moagården her ved Korssjøen. Og her hadde en samkvem  med Narjordet, for det går ferdselsvei her. Min oldemor var fra Korssjøen, og oldefar fra Høsøya. De må ha treft hverandre her, for en kommer lett fra Høsøyvollan til Korsjøen etter stien…

Når en studerer det tegna sporstrekket her, kan en virkelig lure på hvilken sesong det er; Mye går i vilt terreng. Noen ganger farer streket etter blaute myrer. Noen ganger faktisk over tjønner. Og så etter sti. For dette er en løpetur, i 15 cm snø, og med nogenlunde solid is på vatna. Ikke den vanligste sorten ferdsel, med andre ord. Men om folk psyker seg opp litt, og ikke ser så mørkt på at det er ei annerledes springing, kunne dette gå an for mange. Og det er flott langkjøring.

Nå har det seg slik, at verken Barbro eller jeg bryr oss så mye om åssen det er å springe. De fleste ville kanskje tenkt at nå er det for snøet i marka, men for lite snø til å gå på ski. Jeg tror ikke den kategorien finnes hos oss. Enten går det an å løpe, eller så er det skiføre. 15 cm snø er tungt, det går sakte, men en kommer fram. Og det er svært skånsomt mot føten.

For Barbro tar vi med et par kjente punkter i utkanten; Meddagsstenan skulle være kjent. Likeså Ormgrashøgda i nord. Og Rambergsfjellet i øst. Hele dette området skulle vel begynne å henge bra sammen nå?

Litt beskrivelse:

Bra temp, og lite vind er slikt vi liker. Først inn til Stor-Røtjønna etter bilvei, der det ikke har foregått noe ferdsel, så det er snø i veien. Det går sikkert an å gå på ski her, med gammelskien, hvis en ikke er så redd for noen sten-sår. Vi måtte bortåt Villaen der, slik at vi hadde den på CVen. Så bars det ut i terrenget, fortrinnsvis etter myr. Det er så fint, atte! Det er jo vinterlig rundt en, men så kommer en så fint fram på føten! Den bittelille Petter-Olsa-tjønna (Fant namnet på detaljkart, og tykte det var så artig!) sprang vi over. Folk sier at isen på de mindre tjønnene er trygg nå. Godt over 10 cm stålis. En må bare passe seg litt i sivet, og ved bekkeos og slikt. Etter tjønna ei lita rådslagning om hvor vi skulle fare, og kiking på kart, for området bukler og snur litt på seg.

Fins store gadder og her!

Så sprang vi i åpen skog og myrer framover mot Hedmarksgrensa. Innover her står store gammeltaller, og bålved. Det var nesten så jeg fikk lyst til å tenne opp, og fabla om julbål! På Hedmarksida endrer dalen karrakter, og blir DAL. Dalsidene får jamnere helning.  Men terrenget byr på færre overraskelser. Nærmest Rønningsvollen, den aller innerste vollen her, var bjørkskogen utrulig lett å løpe i.

Bua på Rønningsvollen. Næverbuhøgda skimtes

Vel-vel; en kald rast ved Rønningsvollen, og så bar det videre. Stenbuvollan ble funnet, men stileia utover her var ikke grei å følge. Vi fulgte myrene heller. Røbekken ble hoppa, og så sprang vi faktisk Røtjønnisen en bit, før vi tok stien til Korssjøen.

Og fram-med her begynte en å kjenne hvor sliten en var…. Når en er kommet inn på skikkelig vei, som ved Korssjøen, blir det jo mye mer tenking på hvor langt det er igjen også. I terrenget har en liksom mer enn nok med sjølve terrenget, og det er så mye å sjå og oppleve rundt en, at det ikke blir så vesentlig hvor mye en har igjen. Men endelig så vi jo bilen. Dryge tre klokketimer fant vi ut at vi hadde vært på føten. Og det er lenge på en såpass kort tur!

Kommen hem finner en jo ut at en er dyktig gjennomblaut. Skoremene er så fastspekt at jeg ikke får dem opp…

Alt i alt; rett tur!

Båtlivets gleder

 

Enkelte steder ligger slik til at en enklest kommer dit med båt. Traktene nord i Femunden er sånn. Og Korssjøen er absolutt slik. Her er det ingen veier eller lette stier rundt sjøen.

I sommer fikk undertegnede avtalt en båttur rundt Korssjøen. Viktigst var det å få visitert traktene i sør, for dit blir det til og med for langt å komme på ski om vinteren. Og i dag passa det endelig med tida. Guider var Kristin Moen og Jens Ola Korssjøen. Sistnevnte med djupe røtter frå Oppigårda ved Korssjøen, og hytte like ved. Det takkes så mye for omvisninga!

Jens Ola og Kristin

Hele austsida ble tatt. Og hele området i sør. Vi kom oss inn Krokbekken, opp til Stortjønna og Grådalsnausta der. Vi var innom ved alle buer sørover langs sjøen, og gikk ned til Bjønnbua ved Litj-Korssjøen. Moavollen ble visitert, et høgdepunkt for meg; Oldemor mi kom frå Moa, første Korssjøgården, og ho fortalte om setringa der på Moavollen. I et intervju i Fjell-ljom frå 1965 forteller ho om de pene setertraktene, fisking til helgjamat om sommeren, og den verdifulle slåtten ovafor setrene; i Seterlien og på Bjønnkåsmyrom. Nå fikk også jeg sett dette, og trødd stien frå båtstøa til vollen, som også ho må ha trødd.

Krokbekken

Rykåsbua åt Oppigåla. Lite brukt..
 
 
Storbekkbua. Mye brukt i elgjakta, og pent satt i stand. Øvre bua som du ser her, er gammelbua.
 
Lengst sør i Stor-Korssjøen

Sørover Litj-Korssjøen. Huset er vel ei garnbu, ved Bjønnbua.

Dette er Bjønnbua ved Litj-Korssjøen.

Og her har vi vel den gamle Bjønnbua.

Bua på Moavollen, sett frå tunet. Denne vollen ligg litt opp frå sjøen, og er vanskelig å sjå.

Tre av uthusa på Moavollen.

MHDK.1903

Som helst er Marit HansDatter Korssjøen. Ho var født i 1889, søster til mi oldemor. Og således 14 år da dette vart krota inn.

Litjbua, som skrevet står. Ei lita, men svært pent innreda bu:

Og vi avslutter med ei kroting ovafor døra i Litjbua. Her er kunstneren ukjent, som de fleste.

Rambergsfjellet rundt

Mens en god del av terrengsyklistene driver og birkebeiner seg, har vi her tid til riktig fine sti-turer, helt for oss sjøl. Vi så naturligvis ikke et eneste menneske på den delen av turen som her beskrives. Kortarma og shorts i dag. Og super motsol vestover mot Korsjøen. Digg.

Det er Barbro og Ole som har lokka meg ut i dette terrenget. De har hatt flere turer her i sommer. Og her er jeg ikke særlig kjent i utgangspunktet. Men med litt beskrivelse om hvor stier starter, gikk det greit å komme seg igang. Jeg så sykkelspor i stien de fleste steder, så jeg skjønte godt hvem som hadde vært her før…

Generelt: Terrenget er ikke så spesielt vanskelig her. Det er helt åpent, neste alle steder der stien går. Noe undervegetasjon er det jo i fjellbandet. Og noe stein er det naturligvis. Men ikke mye. Mest ned frå Falkfangarhøgda, tror jeg. Så der er det nok best å sykle nedover. Stiene er ikke overvettes mye brukt. Men de er tydelige og grei, i allefall til en passerer Rambergtjønna. Det er nokså lite høgdeforskjell i stien. Rabbene her er usedvanlig tørre. Men det fins naturligvis mange myrer og floer her innpå, som stien gjør så godt den kan med å unngå. Jeg har litt vanskelig for å karakterisere stiene her som «middels vanskelig. De er litt verre enn det. Men ikke så mye. «Litt mer enn middels vanskelig»!

Her har jeg også dokumentert hvor jeg ufrivillig måtte stå av sykkelen, og det ble 7 ganger. Det er de svarte punktene på den tegna stien. De to første kommer med en gang; etter 10 meter sykling, og over en bekk. Men så er en på sykkelen utrulig lenge…

I detalj: Starten er på flata i Korssjøveien, i første høgresving når du sykler oppover. 10 meter etter ei stor stenblokk. Stien ser puslete ut, men blir greiere etterhvert. Snart passerer en ei hytte, og stien blir noen meter litt utydeligere. Så stiger det i høgden. Det er noen blaute flekker hist og pist, men de er helt uproblematiske. Sør for Litjrambergtjønna passerer en ei litt større myr. Og det ser nokså trasig ut å få til passasjen her. Men det går riktig fint. Litt tungt er det naturligvis å sykle gjennom. En passerer så på austsida av Rambergtjønna, og møter flere stier. Stien blir nå ganske tydelig ei stund, helt ut til ei gedigen flyttblokk midt oppå der. Det går også en puslesti utpå Falkfangarhøgda (905 moh), og der kan en beskue restene av et falkfangeranlegg frå 1600-tallet. Det var hollendere som drev denne merkelige geskjeften. Falkene ble solgt til overklassen nede i Europa. Du kan jo lese mer om falkefangst på dette nettstedet.

Nedover Falkfangarhøgda blir stien som sagt mer utydelig og steinet. I botn, når en passerer Storbekken, er den nesten borte.

Så snur en, og Storbekken blir passert enda en gang, og en kommer inn på stien til Korssjøgårdan. Stien har noen varder fram til vadet over bekken, og så vises stien, ganske lyng-grodd her. Den er meget grei å sykle. Men farten er ikke særlig høg. Etterhvert ser en at det en gang i tiden er kjørt med traktor her. Det kan godt være at en brukte traktor for å hente måsså på slutten av måsså-drifta. Da er det kanskje snakk om 50 år siden. Ved Gammelvollbekken måtte jeg av sykkelen igjen, og her er stien utydelig. Stokkene i kloppa over bekken finnes, men bruplankene er borte for lenge siden. Siste del ned mot Gårdan er tydeligere, med flere traktorspor. Den siste bakken ned er ganske underholdende!

Jeg starta nede ved Sevatdalen på denne turen, og da brukte jeg om lag 2 timer.