Å du frosne land! Jeg koster snø ut av et gammelt bålsted i blå skog, mens kalden høgg inn i kjakene. Jeg vil tenne en varme. Lengselen etter sommeren er en liten tint flekk innerst ved ryggen.
Skogen er stille i vinterkalden. Det bygges ingenting, ingenting vokser, Hvordan noe levende somhelst overlever er ubegripelig. Små meiser hutrer på kvisten og gjør seg runde, med kvit angst i øynene- «Jeg har sett døde fugler i skogen», sier Hans Børli:
Brystfjærene skjelver sakte i vinden,
– du hører stillheten snø
inne på fugleviddene i det vesle hjertet.
Et lys faller inn fra evigheten
_ _ _
Gudstrua mi er skrøpelig, nesten som en tvil. Trøsta er at også Kristus tvilte, i ropet på korset: «Min Gud, min Gud, Hvorfor har du forlatt meg?». Også tvilen er ei tru.
Gudstrua mi bor ikke i den glade sangen. Ho er i den lidende Kristus, som tornekrona gikk smertens vei, mens den mørke Simon frå Kyrene bar korset attmed. Det er lidelsen som opphøyer liva våre, og kanskje vi får lov til å være en Simon en gang, og bære noe for noen. Og gudstrua mi er i den fattige Kristus, som gikk blant de fattigste og utstøtte, og som ikke eide en ting.
Det fins ei hand som styrer, som vekker den døde, og lar kvitveisen blømme i sitt vårlige kvitvask-lys. Og som også lar den blåspekte vinterdagen opplyse, med millioner diamanter og gyllent gull over snøen, i sol som kryp over fjella. Og det fins kjelder i skogen som aldri frys til, og veller over med godt drikke å føre til munnen. Vi er rike og eig en rikdom for alle, uendelig.
Dette landet -blåkuldelandet, forfrossent inntil døden – er mitt land, det også. Her lever vi og overlever. Det fins undere overalt.
sti 
Nydelig🤩 og en fantastisk lyrisk innledning.
Takk!
Som eg har sagt før Rolf, du skriver underholdende og engasjerende. Morsomt å lese. Det at vi er rike, trenger vi gjerne å bli minnet om. Denne rikdom er tilgjengelig for alle som ser den og bruker den. Det gjør det ekstra fint
Takk Ole! Du kjenne att kjølda?
Gudstrua mi e likeså skrøpelig. Jeg er realist, biologisk, nevrolog. Jeg kan mye om syn og alle sanser, oksygenutveksling, om nervenes fysiske funksjon. Om mitokondrier, synapser, elektrolyttenes forunderlige pumpesystem.
Men så kan man få lov til å tro, til å håpe. I tillegg. Til og Einstein gjorde visst det.
Umålelig. Forunderlig. Og viktig.
Takk!
Tru blir ikke vitenskap. Den gir jo aldri noen forklaring som realisten kan stole på, og heller ikke skal stole på. Men den gir oss noe, som er vanskelig å forklare. En livsvei? Legender som gir djup mening? Ankerfeste? Trøst? Sannelig om jeg vet. Det har noe å gjøre med tilhørighet i en trasig verden og, kanskje.