Titta på kartan ovafor. Nå ser vi at saker og ting begynner å henge sammen. En kan komme seg frå Skåkåsen til Mølmannsdalen ganske greit. (Eller det vil si: Nedfarten krever noen tekniske ferdigheter.) Gråberget kan passeres på mange måter, både på øst og vestsida. Og sannelig; nå skal Litjlifjellet også få sin forbindelse vestover, med Gråberg-området, og med nedfarten til Mølmannsdalslia.
Jeg har ferdes en del i skogbandet øverst i Mølmannsdalslia, og oppdaga at det er rimelig enkelt terreng for terrengsyklisten. Slett og nokså stenfritt. Men ingen sti. Gamle tråkk, av uvisst opphav, jovisst. Og en start borte ved Litjlifjellet som nærmest ser ut som kjerrvei. Men det er nokså usynlige saker, dette. Det krever tilrettelegging om en skal finne fram. Derfor har jeg prøvd å gjøre akkurat det. Botn i denne leia er altså naturen sjøl: lyng og mose. Forvent deg ingen rask sti-botn her!
Nå er det merka ei lei hele skogbandet øverst i Mølmannsdalslia, frå Gråberget og ut til Litjlifjellet. Se etter varder. På kartet er denne sti-leia tegna oransje. Jomfruturen på hele denne strekningen i ett er tatt, att og fram.
Det gikk nokså utmerket. Jeg kjører stort sett bare på midtkransen framme, og prøver å holde nogenlunde fart. Et par steder måtte jeg nedpå med foten, men det skyldes like mye navigeringa (Litt for stor fart.) Det er ikke så svært enkelt, dette. Men det går fint an. Lettest å sykle nordover. Nå har jeg prøvd begge sti-leia begge veier! Dette er fint og flatt terreng. Skogen er åpen, enkelte store, krokete gammel-taller finnes hist og pist. De har vel berga unna kåppåverkstida. (Det er faktisk ei kølmile helt innunder Gråberget, midt i denne stien. Et sted er det store dyregraver, vitner om ei anna tid og andre jaktmetoder.
Stien utover til Litjlifjellet er super, det er omtalt tidligere. Gammel kjerrrvei.
Stien som går på austsida av Gråberget (Tegna oransje) er også rydda som aller enklest, slik at en skal slippe å stå av sykkelen av den grunn. Men også denne stien er forholdsvis vanskelig. Det er en del sten her. Og sørligste del blir nærmest borte…
Og til slutt måtte jeg prøve størtåkningsbakken til Ole og Henning! (Også tegna oransje her) Innimellom er denne helt utrulig! Fantomfart! Bekkepasseringene (2) er litt kompliserte, og det er et myrparti. Men om en bare bruker farten, og holder seg passelig bakpå, er myrpartiet uproblematisk. Midt-delen og nederste del, der farten blir litt lavere, er kanskje de mest underholdende. Det er nokså vanskelig å finne starten på denne saken; for øverst er den bare en tynn liten sti som stikker av mellom trærne! (Like etter et grustak, før kloppa over bekken…) 800 m lang er bakken. Fallet er på ca 90 meter.
Med utgangspunkt Røros brukte jeg 1:50 på denne turen. Ikke i særlig stor fart. Og stiene er heller ikke farts-stier. (B0rtsett fra Downhilleren!)