En av de absolutt lengste langturer i min karriere; Røros-Mølmannsdalen-Kvipsdalen-Grådalen til Tufsingdalen-Turiststien over åt Femundshytta. Til slutt Femundsveien hemmatt.
Målet til Barbro og jeg var blant anna å teste ut hvordan det stod til med turiststien over frå Broen i Tufsingdalen, og over til Femundshytta. Ingen av oss visste noe om den. Men vi er jo optimister, og resonnerer som så at «det har ikke noe å si om det blir litt trilling.» Likeså var det et ønske om å sykle frå Femundshytta og fram til Synnervika etter flat sti.
Det gikk sjølsagt greit å komme seg ned til Tufsingdalen. Fot-turister vi møtte der, mente absolutt at stien over var altfor trasig å sykle, og at det var for steinet og bratt. Det affiserte naturligvis ikke oss. Så bars det laus. I starten var stien fin kjerrvei. De første motbakkene var heller ikke uefne. Litt småteknisk. Mye insekt, så det var om å komme seg opp. Pulsen steg. Men det gikk an å roe seg ned på noen enklere partier innimellom.
Så ble det bratt opp. Egentlig fint; her var vi nødt til å trille. Og jo brattere, jo fortere steg vi opp i høyden. Her ble det fin utsikt utover et vidt landskap. I sør såg vi noen regnskurer som nok måtte komme. Vi såg ikke så mørkt på det.
Oppe på toppen ble stien betydelig enklere. Somme parti var riktig krem. Jeg har ingen bilder her, og det er vel fordi vi helst ikke ville stoppe opp her, men sykle i flytsonen. Super utsikt austover. Høyfjellsfølelsen på sykkel er ubetalelig. Men noen steinparti var det, slik at det hendte en måtte av sykkelen.
Rast på høgste punkt, like før regnskura.
Etterhvert ble stien mer steinet. Det var enklere å sykle utafor stien, i lynget. Men problemet da er at en slett ikke har kontroll på steinene som befinner seg et eller annet sted. På meg ble det en punktering, og det som verre var; Dekket fikk ei stygg flenge i sideveggen. Det er Race King-dekket det her er snakk om. 2.2 Supersonic. Ikke rett dekk i dette terrenget. Sideveggene er vel kjent for å være litt svake. Nå ble det erfart. Og intet reservedekk med. Da dekket ble pompa opp (; med «konfirmert luft» som Martin Kvennavika sa det, da han bygde om Survikjekta til poinnivainnsbåt!), tyta slangen godt ut gjennom dekk-veggen. Skummelt… Dette kunne umulig gå bra, tenkte jeg.
Siste parti ned mot Femundshytta var betydelig mer steinet. Her ble det mye trilling nedover. Så alt i alt ble det en del tid av sykkelsetet. Du skal likevel vite at denne stien går an på et vis.
Da vi var nede ved Femundshytta oppdaga vi at Femund II var i ventan i farvatnet. Etter å ha fått i oss et par wienerbrød, slengte vi oss like greit med. Og sløyfa sykling etter sti til Synnervika. Dekk og slange hadde neppe tålt belastninga.
Dermed står det partiet igjen. Åssen er det? Er det bra sykling etter fin og flat sti? Dette tegner vel til å bli enda en ekspidisjon…
Framover Femundsveien ble det raskt par-tempo, med korte kjappe, føringer. Og i grunnen ikke så gæernt sykle bilvei i stor fart heller. Og kroppen lystret, igjen, utholdenheten er der. Det er fint å holde på en stund. Bare en får i seg mat og drikke, er dette noe beina er med på.
Det såg ikke ut som om lengden på turen gjorde Barbro noe, heller. Vi sykla vel begge nokså aktivt framover Hådalen. Når en sykler sånn er det sjølsagt om å hjelpe hverandre med farten, og ikke kjøre hverandre av hjulet. Barbro tok flotte føringer…
Takk for følget!
sti 
Hvor mange km sykling ble denne turen på da? Barbro er en maskin!
Tilbaketråkk: Turist-stien millom Femundshytta og Synnervika « sti